Ikke bare det: Du kan trene så mye du vil, og enda bedre: Det er fritt frem for å trene fornuftig, og å praktisere en effektiv spillestil. Trondheim er en by med over 200 000 innbyggere og en ung befolkning, med mange tilflyttende studenter. Det er mange fotballspillere å ta av.

Det er klart det er grunnlag for ikke ett, men to eller tre 2.divisjonslag på herresida i idretts- og fotballbyen Trondheim. Det er sagt mye klokt i denne avisas reportasjeserie om mangelen på klubber på nivå tre, og det kan diskuteres om det er krise for fotballen eller bare beklagelig. Noen fordel er det definitivt ikke, heller ikke for Rosenborg som naturligvis også både sår og høster i sitt nærmeste omland.

Det jeg tror kan være lurt å innrømme er at det ikke først og fremst handler om penger. Det koster ingen ting trene hver eneste dag, som må være et absolutt minimum for unge utøvere som vil bli bedre. Det er også gratis å utvikle en kultur der dette er en selvfølge, og der enhver konfirmasjon eller bryllup er uviktig i forhold til en hvilken som helst kamp. Den klubben som ikke er kommet dit, må heller definere seg som en breddeklubb og lære seg å like det. Det er ikke feil. Men det gir ikke sportslig fremgang.

Norsk fotball har definert de tre øverste divisjonene på herresida som «toppfotball», som kan forståes som at det er legitimt å bruke litt penger på noe mer enn trenere og administrasjon. 2.divisjonsfotball i Norge kan oppfattes som litt halvprofesjonell. Det nivået Trondheimsklubbene sliter med å komme seg opp fra er altså å betrakte som kvalifisering for toppfotball. Her er i utgangspunktet ingen grunn til å bruke tid på kontrakter og avtaler, i alle fall ikke i Trondheim som har så stort utvalg av spillere. Her burde heller ikke være nødvendig å «samle ressursene». Klubber som Strindheim, Byåsen og Nardo trenger ikke å samle seg med noen for å rykke opp til 2.divisjon.

Så er naturligvis ikke alt som før, for eksempel bak disse klubbene. Disse som skal opp et hakk, hvis de skal det, er også avhengige av å ha mange lag på nivået under seg, som de kan rekruttere spillere fra.

En gang hadde trøndersk fotball en tydelig identitet, utviklet på Lerkendal, hvorfra den erobret Europa, men også spredte seg til bydelene i byen og klubbene på den trønderske landsbygda. Det var stramt soneforsvar, og det var det som ble omtalt som hurtig spill i lengderetningen, med utgangspunkt i tydelige roller i laget, som var gjenkjennbar fra klubb til klubb. Det var fotball vi var stolt av, og det var fotball som ga gode resultater.

Nå er det ingen slik inspirasjon å hente på Lerkendal lenger, og heller ikke i særlig grad på Ranheim, og da er det antagelig helt logisk at selv 3.divisjon toppes av et lag fra Bodø.