Høsten 1984 fikk Steinar Vikan ideen om å sette sammen en del sentrale skikkelser fra alternativscenen i Trondheim til supergruppa Helter Skelter. Selv, hadde han spilt i Liliedugg, og med seg fikk han blant annet Ragnar Wold, kjent fra Bitch Boys og Det Elektriske Kjøkken, Bror-Frode Karlsson fra Opoponax og Ulf Risnes fra Det Gurgles.

– Vi ville samle en bande for å lage en knallgruppe. Felles for oss, var at vi hadde vært på Sex Pistols-konserten i 1977. Punken kom til Trondheim før den kom til resten av landet, og det var et aktivt undergrunnsmiljø rundt den, som vi alle tilhørte, forteller vokalist Ragnar Wold.

Det skulle ikke ta lang tid før ting begynte å skje. Helter Skelter begynte å turnere rundt i Norge, og gjorde såpass inntrykk at det svenske plateselskapet Transmission meldte sin interesse. Labelen hadde en rekke betydningsfulle, svenske navn i sin stall, og hadde i tillegg til Helter Skelter, svært så markante Can Can fra Norge, frontet av Anne Grete Preus.

Palme-mordet et hinder for karrieren

Verden lå på mange måter for deres føtter, og Helter Skelter ble invitert til Stockholm for å spille inn singel. Det var der de ble offer for en verdensomspennende tragedie, som skulle stikke kjepper i hjulene for karrieren.

– Vi var godt i gang med innspillingene, og så våknet vi plutselig opp en morgen, hvor det sto «Palme mørdade» på forsiden av alle avisene. Produsenten var personlig venn av Palme, og han greide ikke å jobbe mer. Lufta gikk med det ut av innspillingen. Bandet mistet etter hvert også momentum. På mange måter kan man si at første versjon av Helter Skelter ble punktert av mordet på Olof Palme, sier Wold.

Det eneste de tre årene skulle gi av utgivelser, var singelen «Peyote», som ble nærmest skamrost i musikkavisene. Bandet, som ble spådd en slik lysende fremtid, skulle fisle ut til å bli blant de mange som hadde fortjent å bli store. De følgende prosjektene skulle imidlertid ta av for flere av dem.

Dumdum Boys og Tre Små Kinesere

Først skulle bandet Steinar Vikan var manager for seile opp som Norges største rockeband. Vi snakker selvsagt om Dumdum Boys. Senere skulle Ulf Risnes legge landet for sine føtter med Tre Små Kinesere. Wold skulle vie seg til kunsten

– Selv, var jeg nybakt far, og det var andre prosjekter som dro oppmerksomheten. Uansett skilte vi lag i 1987. Alt smuldret opp. Og det skulle gå 14 år før vi neste gang fant sammen igjen, forteller Wold.

Det ble noen bursdagsspillinger og en opptreden på Ringnesfestivalen, men uten noen større vyer, før de i 2001 igjen fant ut at de skulle kjøre på. Denne gangen med Truls Waage på keyboard og Sola Johnsen fra nettopp Dumdum Boys på trommer.

– Vi fant ut at det var morsomt, og begynte å spille sammen igjen. Vi rakk også å få gitt ut en EPen «Out of Range», før det etter tre år igjen stoppet opp. Jeg vet ikke hvorfor det ikke ble mer av det, men folk hadde egne karrierer å ta vare på, sier Wold.

At Helter Skelter, til tross for sin skrinne katalog, fortsatt i dag selger ut to kvelder på rad på Moskus, vitner likevel om at de hadde noe spesielt.

– Jeg tror vi var et bra band, derav interessen. Gjorde gode live-opptredener på 80-tallet, og publikum opplevde det som noe eget, sier Ragnar Wold.

Han mener imidlertid ikke bandet hadde kommersielt potensial til å matche de andre prosjektene medlemmene har hatt med å gjøre.

– Tror ikke vi kunne fått til det Dumdum og Tre Små Kinesere gjorde, men jeg synes det var flott at de lyktes. Hele miljøet var heiagjeng. Selv, jobbet jeg som fotograf, og har tatt bilder av alle disse bandene, mens de var i støpeskjeen. Det har vært kultur for å backe opp hverandre i Trondheim, og det synes jeg er en av styrkene i det alternative miljøet.

Tilbyr andre roller

Det er selvsagt vanskelig å konkurrere med Dumdum og Tre Små Kinesere, med tanke på de økonomiske forutsetningene Helter Skelter kunne tilby. Noen fortrinn har de dog.

– Hele drivkraften er gammelt vennskap. Dette koker over i musikalitet. Det er aldri mangel på ideer. Jeg tror også alle setter pris på at de har fullstendig andre roller enn i sine andre band. Truls spiller til daglig i symfoniorkester. Og Ulf spiller bass og korer i Helter Skelter, mens han normalt er gitarist og frontmann. Også Sola har langt friere rolle her, sier Wold.

– Jeg hørte for litt tid siden at et annet gammelt bysband, Edge, spilte inn ting igjen. Hvorfor dette behovet for å få ut låter, for det som vel må kalles tilårskomne band?

– Det er først og fremst for å ta vare på stemoderlig behandlede barn. Vise omsorg for de gamle låtene. Med «Pain Killer» hadde vi behov for å få gjort ferdig ting på ordentlig. Det kan fremstå som en nostalgitrip, men så lenge det er i endring, er det relevant, sier Wold.

For å favne alt fra bandets to første perioder, har «Pain Killer» blitt et dobbeltalbum.

– De første låtene er fra 1984, de nyeste fra 2004. Vi ønsket på en måte å sette punktum for dette materialet. Jeg håper vi kan jobbe med nye ting fremover. Og at vi er i stand til å ta større sjanser, og har et friere uttrykk. Jeg ser for meg å turnere med andre låter enn det gamle materialet om litt, sier Ragnar.

– Hvordan synes du musikken fra 80-tallet har tålt tidens tann?

Noe av det synes jeg selv holder mål. Og da er det kanskje relevant for andre. Det har selvsagt en tidskoloritt ved seg, men vi syntes materialet fortjente å komme ut i verden. I tillegg er det viktig å legge ting bak seg og komme videre. Målet er å også få gitt ut en skive med nytt materiale.

Fanebærere for en kultur

– Rock er et generasjonsfenomen. Kommer ikke unna at dette appellerer til et voksent publikum. Dette er min generasjons musikk. Om det er relevant for dagens unge, er jeg usikker på. Mine tre sønner hører på rock, men verden har gått videre, innrømmer Wold.

– Når folk er i 40-årskrisa, løper de ut og kjøper seg motorsykkel. Er det å gjenforene ens gamle band det 60-årskrisa går ut på?

– Jeg håper ikke det er det som ligger i bunn. Det er mer et resultat av pur glede. Toget for å kaste seg ut i det, er gått for min del. Det handler mer om å pleie vennskap. Og det er ingen bedre måte enn å lage musikk, sier Wold.

Han mener likevel at rollen som fanebærere av en kultur er viktig.

– Vi tilhører siste gjengen som var en del av Hard Rock Cafe – som tok opp i seg punkens attitude. Mange derfra har dessverre gått bort – det er altfor mange tidlig døde. Vi og Dumdum Boys er de siste fra miljøet som holder på.