(Trønderdebatt)

En kan skylde på elendige nasjonale trender, en upopulær regjering, et mislykket regjeringsprosjekt, dårlige økonomiske tider, eller styringsslitasje lokalt: Det er uansett vanskelig å se Arbeiderpartiets tilstand som annet enn en dyptgående krise som nå rammer hele partiet, i hele landet, selv i det som før var bastionene.

De siste meningsmålingene fra NRK og Adresseavisen for Trondheim og Trøndelag er et foreløpig siste kapittel i en fortelling med en helt klar retning: Det finnes ingen topp for Høyre, og det finnes ingen bunn for Arbeiderpartiet.

Et parti i motgang har en helt egen dynamikk. Nesten uansett hva du foretar seg for å snu motgangen, har det enten ingen effekt, eller enda verre: Motsatt effekt av det som var hensikten. Herfra og ut vil det meste av politiske, oppriktige utspill fra ordførerkandidat i Trondheim Emil Raaen (Ap) og fylkesordførerkandidat Per Olav Skurdal Hopsø (Ap) uunngåelig bli lest i lys av elendige målinger, og følgelig som uttrykk for desperasjon.

Selv forsøk på å komme til bunns hva som går galt, kan føre med seg at det hele går enda mer galt: Etter det miserable lokalvalget i 2007 (der undertegnede for øvrig krasjlandet fullstendig som valgkampleder i Sør-Trøndelag SV, med en halvert oppslutning som fasit), ble det satt i gang et selvransakelsesarbeid hos SV sentralt. Partiet ville vende det kritiske søkelyset på seg selv: Hva gjør vi galt? Men dokumentet som oppsummerte arbeidet, «Plan Genoa» (jeg er usikker på navnets opphav), lekket selvsagt til mediene.

Og sitatet som nådde overskriftene var: «Alt vi tar i blir til dritt. Vi oppfattes som arrogante, vi har mange fiender, internt bråk og framstår defensivt». Stem på oss, da dere!

Men det påfallende er at nå, seksten år senere, er setningen en nesten uhyggelig treffende beskrivelse av Arbeiderpartiet.

Partier i krise omfattes nemlig av helt egne naturlover, som det nesten er umulig å bryte. Jeg har tidligere forsøkt å systematisere dem i de såkalte «fem faser av dritt». Det er mulig å komme seg ut av en dyp og vedvarende krise, men problemet er at det beste virkemiddelet er tid og tålmodighet. Arbeiderpartiet har ikke tid. Nå er det fem og en halv måned igjen til valgdagen.

Les også

Arbeiderpartiets fem faser av dritt

Høyres Kent Ranum kommer herfra og ut – slik Pål Sæther Eiden (H) og Tomas Iver Hallem (Sp) kommer til å gjøre i fylkespolitikken – å fremstå så lite politiske som overhodet mulig. Det kommer til å være latter og smil over kaffekopper med partilogoer, mildt språk, trivelige medieopptredener og viktigst av alt: Helt ufarlige politiske utspill. Ethvert skarpt utspill fra Arbeiderpartiet vil nå bli tolket av omgivelsene som et forsøk på å skape konflikt fremfor å være konstruktive og styringsorienterte.

Kent Ranum mestrer så langt denne øvelsen til fulle. I morges møttes Ranum og Emil Raaen (Ap) til duell i Politisk kvarter på NRK. Selv om Raaen treffer godt når han forsøker å minne velgerne om at Høyre som parti ikke er så moderate som Ranum liker å fremstå, hjelper det foreløpig fint lite når det folk nok vil huske best fra debatten er en Høyre-ordførerkandidat som fremstår uinteressert i privatisering, og varsler at eiendomsskatten ikke skal ned.

Ved å stjele Arbeiderpartiets klær mens de bader i sumpen, sørger Høyre effektivt for å nekte Arbeiderpartiet å kunne drive valgkamp på den eneste måten de har kjent her i landsdelen i tjue år: Å på inn- og utpust gjenta læresetningen «Skole, helse og eldreomsorg framfor skattelette». Den fungerer jo ikke særlig godt når du forsøker å bekjempe en motkandidat som driver valgkamp på ... skole, helse og eldreomsorg framfor skattelette.

Høyre er imidlertid ikke i mål, verken med sine ambisjoner om makt i Trondheim, eller på fylkesnivå. For å komme helt dit, må de greie å oppheve noen velgermessige og politiske tyngdelover. I Trondheim trenger Ranum, selv med en helt utrolig måling der Høyre nå er dobbelt så store som Arbeiderpartiet (!), mer drahjelp fra sine borgerlige venner, som foreløpig ligger oppsiktsvekkende dårlig an. Særlig er Fremskrittspartiet på bærtur.

Og i fylkestinget er det ikke bare velgerne som må til for å sikre Høyre makt – Høyre vil etter alt å dømme også være avhengige av å få Senterpartiet til å skifte side. Dette vet selvsagt Tomas Iver Hallem utmerket godt, og hver gang han tenker på dette, er det trolig i form av et mentalt speilbilde der Hallem bærer et bredt glis, ny blådress og fylkesordførerkjedet. Det er ikke to ordførerkandidater, det er tre.

Og nå er det blitt realiteten i Trondheim også. SVs Mona Berger brukte ikke lang tid torsdag morgen på å minne om at hun er ordførerkandidat i Trondheim – og nå har hun fått en meningsmåling i fanget som viser at hennes kandidatur kan være mer enn retorikk.

Ikke bare snuser SV med sine 14,6 prosent på Arbeiderpartiets oppslutning, men i tillegg er hennes stadig mer aktive kamp for ordførervervet en påminner om de politiske realitetene i Trondheim: Rett nok er Arbeiderpartiet for øyeblikket helt ute av spill, men SV, Rødt og MDG har nå oppslutning fra en tredel av velgerne.

Trondheim er med andre ord fortsatt, i norsk sammenheng, en svært så rød by, og slik er det tilsynelatende uansett hvor høyt Høyre greier å sveve, og hvor langt ned Arbeiderpartiet greier å kjøre seg fast.

De store velgerbevegelsene i Trondheim kan dermed føre med seg vidt ulike utfall: Kanskje våkner vi en midtseptembersmorgen til det første Høyre-regimet som vinner i byen, fra opposisjon, siden 1975 (!) – eller kanskje til det rødeste regimet noensinne, der Ap må forholde seg til rødere og grønnere samarbeidspartnere som til sammen er langt, langt større enn dem selv. Hvem som vinner kan fort avgjøres av hvorvidt særlig Frp og Krf greier å ta seg sammen (som de ikke alltid har for vane å få til), eller om SV og Rødt greier å holde nivået ut valgkampen (som ei heller er noen fast tradisjon).

Samtlige utfall vil uansett være uttrykk for at nå, nå befinner Arbeiderpartiet seg i en vedvarende oppslutningskrise ulikt noe de har opplevd tidligere.