Et sted i Trøndelag: En ensfarget skoeske uten vinduer plassert midt ute på en enorm parkeringsplass. Fasaden er anonym, men vedlikeholdsfri, i et eller annet ikke-reparerbart materiale. Dette kunne ha vært i Cleveland, Hull, Sundsvall eller Sandefjord, men vi er i Trøndelag.
Forløperen til dagens kjøpesenter kommer, som mye annet, fra USA. Her ble Southdale center i Minnesota verdens første innendørs kjøpesenter da det sto ferdig 1956. Den østerrikske arkitekten Victor Gruen skapte et sentrum med butikker og restauranter som kunne holde på folk en hel dag av gangen.
Han har også gitt navn til det psykologiske fenomenet «The gruen transfer» som er synonymt med impulskjøp. En tilstand som kan oppstå ved hjelp av rekker med glorete reklameskilt, lukten av ferskt bakverk eller sjokoladehyller i området rund kassakøen.
I Norge slo innendørs kjøpesenter for alvor rot på 80- og 90-tallet. Flere av sentrene var bilbaserte og lå utenfor sentrum, noe som var med på å legge en demper på handelen i byene. I et forsøk på å lokke kundene tilbake ble gamle varehus bygget om til kjøpesenter. I Trøndelag kom i samme periode senter som City Syd, Torgkvartalet, Magneten og Globus. I dag er Norge det landet i Europa som har flest kvadratmeter med kjøpesenter per innbygger.
Plass med kloakkrør
Parkeringsplassen utenfor Det trønderske kjøpesenter er stor nok til å romme alle bilene i regionen. Vi skjønner fort at det ikke er meningen å komme hit til fots eller med sykkel. Utenfor inngangen til den avlange senterkassen har landskapsarkitekten fått leke seg litt. Her er det påspandert betongstein fra byggevarekjedens billigkrok og et par benker. Sitteplassene brukes nok kun av folk som fortsatt samler bilnummer eller vet at de skal forlate asfaltjunglene innen fem minutter.
Rundt på parkeringsplassen er det strødd klokkarør i betong som er satt på høykant og fylt opp med grus. Noen slitne skur, som minner om noe fra et rørpostsystem, er halvfullt med handlevogner. Det eneste som bryter opp de grå fargetonene er nedslitt hvit veimerking, blå parkeringsskilt på snei og senterkjedens grelle logo.
Blendahvitt interiør
Innvendig løper brede svingete ganger som termittspor i en trestokk. Her er alt fra himlingen og veggene til de speilblanke porcelanatoflisene i hvitt. Kraftig LED-belysning bader gangene i et sterilt lys som fører tankene til et tannlegekontor.
Alle veiene munner ut i et stort og åpent rom som har tatt over for byens torg. Her løper rulletrapper og rullebånd opp og ned og en kafé med stoler og planter i plast er fylt med medlemmer av den eldre garde.
Det ligneren provinsiell flyplass der det har blitt bygd på ettersom det har vært behov for mer plass. Gangene har blitt større og takhøyden har økt i takt med antall butikker.
Her er det folk, men for dem som ikke er interessert i Norges nye folkesport shopping eller kjedenes hurtigmat er det lite å finne på.
Svart liksom-lær
Et romskip i miniformat rugger på seg og spiller polytoner for en tier. Kulturtilbudet iDet trønderske kjøpesenter er begrenset. For de som er opptatt av samtidskunst kan senteret by på panoramabilder av idrettsfolk der skaperne har dratt hardhendt i Photoshop-spakene. Sammen med det symmetriske s-formede mønsteret i flisene er dette kunst som ikke evner å støte noen. Vi føler oss i alle fall helt tomme.
Alt er forvirrende likt. Vi roter oss bort i en av de snirklete gangene og sliter med å finne veien ut. Her er det bare noen brune benker som i form og farge ligner gjenglemte ekskrementer. En annen lav lenestol i svart liksom-lær ser ut som First Price versjonen av Arne Jacobsens Egget.
Butikkene er stort sett bare kjedebutikker som kunne ha ligget hvorsomhelst.
De er som en gammeldags speil-labyrint på Tivoli der det kun finnes en vei mellom inn- og utgang, noe som betyr at kundene må gå gjennom hele butikken, til tross for at de bare skal ha en pakke tanntråd eller en sjokolade. En av hemmelighetene bak mersalg.
Farvel, visjon
I USA snakkes det i dag om kjøpesenterdød, etter at flere senter har blitt overgitt til fordel for netthandel. Heller ikke i Norge kommer kjøpesentrene til å vokse inn i himmelen. Da kjøpesenterpioner Victor Gruen etter hvert emigrerte tilbake til Østerrike hadde han sett seg lei på den formen kjøpesentrene hadde tatt.
Da Gruen skapte sentrene på 1950-tallet hadde han som mål å skape et demokratisk rom. En visjon som har forsvunnet som dugg for senterspotlighten.
Det trønderske kjøpesenter er et offentlig rom der alle i utgangspunktet har tilgang, men om du tar fram en pils eller er en altfor fremmed fugl blir du bortvist av vektere.
Her er det Thon og andre pengesterke investorer som har kontrollen.
Varmt og tørt
Til tross for at bygningsmassen og parkeringsplasser tar enorme arealer, snylter de bare på omgivelsene. Det er ikke gjort noe forsøk på å tilpasse senteret stedet der det ligger. Den sterile og lukkede fasaden gir ikke noe tilbake. Alt skjer inne i bygningene.
Butikkene er også stort sett større kjeder med konsept utviklet på hovedkontor i fjerntliggende byer som Oslo og London. De kunne ha vært hvor som helst, akkurat som resten av arkitekturen.
Det trønderske kjøpesenter trekker folk og fungerer som møteplass for mange mennesker.
Derfor er det synd at dette er bygninger som kun har funksjon for øyet. De er relativt rimelige å bygge, de har store butikklokaler, det er varmt, tørt og oppfyller TEK17.
Det å gå på Det trønderske kjøpesenter er en like stor overraskelse som å innta et måltid på familierestauranten Egon. Du får akkurat det samme, uansett hvor i verden du er.