Gå til sidens hovedinnhold

Ellen Reitan skriver fra USA: Vi er i et slags unntak fra unntakstilstanden

Artikkelen er over 1 år gammel

Uten noen åpenbar vei ut.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvis noen hadde spurt meg ved ankomst i januar hva som var galt med samfunnssystemene i USA hadde jeg som halvraddis sikkert sagt «en god del». I dag ville jeg vært tilbøyelig til å svare «alt». Dette er selvsagt satt på spissen, men de siste månedene har demonstrert hva enorm ulikhet og eskalerende polarisering kan gjøre med et samfunn. Særlig når en krise treffer.

For to uker siden snakket alle om kovid, nå gjør ingen det. Vi er i et slags unntak fra unntakstilstanden, uten noen åpenbar vei ut. De fleste vil nok kjenne seg igjen i at alt man ville var å returnere til gammel hverdag da pandemien traff. Her har dette ønsket effektivt blitt avløst av et brøl om radikal endring. Det er dessverre ingenting nytt i at svarte møter systematisk rasisme og større risiko for brutal voldsbruk fra politiet. Det er heller ingenting nytt i at særlig brutale tilfeller møtes med opptøyer og demonstrasjoner. Hvorfor er denne gangen så annerledes? Vi har sett statistikken for politidrap før, vi har hørt historiene om rasisme før, vi har til og med sett mobilvideoene av volden før.

Og likevel har hverdagen alltid kommet raskt tilbake. Stillheten. Den stilltiende aksepten. Pandemien er et nødvendig bakteppe for å forsøke å forstå fortvilelsen og sinnet som nå utspilles for åpen scene. Isolerte i egne hjem har man i månedsvis observert viruset herje i et land som har vist seg fullstendig ute av stand til å koordinere en respons på tvers av stater og myndighetsnivå. Frykt for egen og andres helse, kombinert med redsel for å miste jobben i et system nesten uten sikkerhetsnett. Det er vanskelig å demonstrere mot et virus, men frustrasjonen og maktesløsheten fikk for mange et utløp da de ble vitne til at en mann i ni minutter ba for livet sitt uten å bli hørt.

Les også

Franthresa (24): – De dreper oss kanskje ikke på åpen gate som i USA, men de dreper oss gjennom systematisk rasisme

I tillegg har pandemien rammet så voldsomt skjevt. Afroamerikanere er overrepresentert i yrker som har høy smitterisiko, på arbeidsplasser hvor oppsigelsene og konkursene var flest. Konsekvensene av lockdown i USA var at under halvparten av voksne afroamerikanere hadde jobb i mai. Flere har blitt syke, flere har dødd og flere har mistet jobben enn i alle andre demografiske grupper. Dette er ikke tilfeldig. Den amerikanske sentralbanksjefen uttalte nylig at det er de med dårligst forutsetninger som bærer den tyngste byrden i denne krisen. Akkurat som i alle andre kriser. Tall fra 2016 viser at du må legge sammen formuen til 11 afroamerikanske familier for å få formuenivået til én hvit familie. Formue er ikke bare penger på en bankkonto, eller eierskap på børsen.

Formue er også trygghet når en krise rammer, det er armslag nok til å sende barna dine på universitet og det er verdier neste generasjon får som et forsprang i sine liv. Dette formuegapet manifesterer seg som et sikkerhetsgap når en krise som den vi ser i dag treffer. Når du lever fra lønning til lønning er frykten for å bli arbeidsledig nødvendigvis større enn hvis du vet du har oppsparte midler å tære på.

Les også

Farlig ild i USAs gater

Erna Solbergs uttalelse om kriminalstatistikken i USA er allerede grundig debattert, og de aller fleste ser (heldigvis) ut til å være enige om at hun burde valgt helt andre ord. Likevel er det verdt å poengtere at ved å velge akkurat de ordene illustrerte Solberg hvor viktig det er å vite hvilken vei årsakssammenhenger går. Slår politiet hardere ned på minoritetsbefolkningen fordi de hyppigere går igjen i kriminalstatistikken, eller er denne gruppen overrepresentert i statistikken fordi politiet hyppigere går etter dem? Feeden i sosiale medier er full av historier fra foreldre som forklarer barna sine hvordan de skal opptre i møte med politiet, fordi de vet at ungene deres skal vokse opp i en verden hvor hudfargen deres setter dem i større fare. Det er brutalt å høre at tiåringer lærer strategier for å redusere risikoen for å bli drept av offentlige tjenestemenn, men det er langt mer brutalt å ta innover seg at samtalen er nødvendig.

Mørkhudede amerikanere har to og en halv ganger så stor risiko for å bli drept av politiet, sammenlignet med hvite. Og det hjelper ikke å si at du ikke får puste. I en tale for politibetjenter i 2017 sa Donald Trump at de ikke måtte være for greie mot mennesker de arresterte. Tilhørerne lo. Et grelt eksempel på hvor feil de tar de som hevder at ord ikke spiller så stor rolle, særlig fra mennesker med makt. Verre blir det når ord følges av handling. Trump-administrasjonen avskaffet en ordning hvor justisdepartementet førte tilsyn med lokale politimyndigheter, fordi ordningen angivelig undergravde tilliten til politiet. Et slikt tilsyn ble iverksatt i Ferguson i kjølvannet av politidrapet på Michael Brown i 2014. Justisdepartementets rapport beskrev at lokale myndigheter primært betraktet sine afroamerikanske innbyggere som potensielle lovbrytere. Tre år etter denne rapporten besluttet presidenten at behovet for å beskytte politiet fra mistenkeliggjøring likevel veide tyngst.

Trump har ingen intensjon om å forene og bringe folk sammen. Tesen ser ut til å være at de som aktivt deltar i demonstrasjoner mot rasisme ikke kommer til å stemme på ham uansett. Det ligger en skremmende ærlighet i den taktikken. Å bruke mindre energi på velgergrupper du antar ikke vil stemme på deg er et velkjent knep. Å beordre bruk av tåregass og gummikuler mot dem er selvsagt noe helt annet.

Likevel er det verdt å minne om at den systematiske rasismen ikke begynte i 2016. Problemet er så mye større enn både Trump og Washington DC. Det gjennomsyrer på mange måter hele myndighetsapparatet. Mange guvernører var mye raskere med å innføre restriktive tiltak mot folks bevegelsesfrihet da demonstrasjonene startet enn de var da en dødelig pandemi traff landet.

Her i Arizona ble portforbud på kveldstid innført dagen etter de første store demonstrasjonene foregikk i Phoenix, lockdown ble først innført 31. mars etter at 25000 covid-tilfeller var rapportert på landsbasis. Dette portforbudet inkluderer riktignok så mange unntak fra regelen at det i praksis bare er en fullmakt for politiet til å trakassere hvem de vil på kveldstid. En ganske vanvittig respons på demonstrasjoner mot politivold.

Som samfunnsøkonom er det lett, til og med nyttig, og iblant helt nødvendig, å gjøre mennesker til tall. Hvordan kan ressurser fordeles slik at flest mulig får det best mulig, spør vi, selv om vi alltid vet at verden er mer kompleks enn som så. Hvor ille skal vi akseptere at noen få har det, for at veldig mange skal ha det veldig bra?

For vi vet jo at svarte taper i utdanningsløpet, på arbeidsmarkedet og i møte med politi og rettsvesen. Det er ikke et understudert tema, det er ikke stor usikkerhet knyttet til statistikken. Som forsker er jeg åpenbart alltid tilhenger av å samle fakta og studere detaljer for å forstå helheten. Men utallige kommisjoner, rapporter og artikler har dokumentert det minoriteter i USA alltid har visst, nemlig at hudfarge begrenser muligheter og øker risiko. Denne situasjonen mangler ikke informasjon, den mangler handling.


HØR SISTE EPISODE AV BØRSEN OG KATEDRALEN:

Kommentarer til denne saken