Stengte barnehager og skoler gjør at alle nå er bekymret for de sårbare barna. De som ikke har det trygt hjemme, som lever med vold og mishandling, psykisk sykdom eller på andre måter opplever omsorgssvikt.

I diskusjonen om hvorvidt skoler og barnehager skal åpnes igjen, har hensynet til disse barna blitt et av de viktigste argumentene. Oppvekst- og utdanningsdirektør i Trondheim, Camilla Trud Nereid, uttaler klart og tydelig til Adressa at skolene bør åpnes etter påske. Tilsynelatende uten forståelse for at vi står i en global og nasjonal krise, der førsteprioritet er å redde liv. Så vidt jeg vet har ikke Nereid kompetanse på smittevern, og bør ikke ha en mening om dette i offentligheten.

Hvor var alle de bekymrede stemmene for fire uker siden? De sårbare barna var sårbare, også før skoler og barnehager stengte. Og de kommer til å fortsatt være det når skolene åpner. De har levd under disse forholdene lenge. Hvis vi er så bekymra, hvorfor har de ikke fått hjelp tidligere?

Skole og barnehage skal ikke være et fristed for utsatte barn. Å åpne vil kanskje lette hverdagen for enkelte. Det betyr ikke at situasjonen for disse barna plutselig blir levelig. Omsorgssvikt skjer også i hverdagen. Og snart kommer sommerferien. Jeg håper alle som nå er så opptatt av de sårbare barna, fortsetter å være det etter at skoler og barnehager åpner igjen.

Skoler og barnehager skal selvfølgelig åpnes igjen, når fagpersoner med kompetanse på smittevern vurderer at det er trygt. Men vi som jobber under trange rammer i Trondheimsskolen er bekymret for at disse barna går under radaren også i en hektisk hverdag. Det å åpne skolene vil ikke endre dette. I alle fall ikke om skolen åpner uten at samtlige ansatte er på plass. Er en delvis åpning av skolen med få lærere til stede egentlig den beste hjelpen for en sårbar barnegruppe?

Det er hjemmet og deres foreldre som er hovedrammen for disse barna. Da bør kanskje fokuset være på å gi støtte der? I form av styrking av psykiatri, tettere oppfølging der det er rus, trygge økonomiske rammer og hjemmeoppfølging av familier systemet allerede kjenner til.

Vi trenger en debatt rundt dette, men utspillet som ene og alene dreier seg om å få åpnet skoler og barnehager mangler begrunnelse om hvorfor akkurat dette tiltaket er mest hensiktsmessig. I tillegg må diskusjonen i større grad handle om hvordan både barn og voksne i barnehage og skole skal ivaretas i forhold til smitte og smittespredning.

Jeg tror alle parter vil tjene på at debatten løftes fra å ikke bare handle om åpning eller stenging av skoler, til å i større grad handle om hvilke tiltak som faktisk kan settes inn for å hjelpe de sårbare barna og familiene deres. Ikke bare i korona-perioden, men også hver dag ellers i året.

Les også

Kjære Elise Leinhardt Knutsen, lærer i Trondheimsskolen