(Trønderdebatt)

De er drevne partiveteraner, og har vært aktive i partiet så lenge noen kan huske. Sammenlignet med et vanlig partimedlem i kjøtt og blod tar elefantene naturlig nok mye plass – noen ganger kan de virkelig være beklemmende å havne i nærheten av! – men de trives best når de ikke gis så mye oppmerksomhet.

For da kan de sitte der, på bakerste rad, og sladre seg imellom, kaste papirlapper på årsmøtedelegatene og gjøre sitt beste for å sette sitt preg på partiet.

Dårlige meningsmålinger setter selvsagt sitt preg på stemningen i et parti, men det er uansett hyggelig å møtes. Når et stort fylkesparti møtes til fylkesårsmøte er det smil, latter og generell begeistret summing som preger salen før møtet settes. Trøndelag Arbeiderpartis årsmøte denne helgen er intet unntak. Så i Ap-salen på Hell var over to hundre mennesker som til daglig merker lite til både interne partiintriger og dårlige meningsmålinger, og som er aktive i politikken fordi de brenner for noe.

Likevel var det nok få som koste seg like mye under årsmøteåpningen, som elefantene bak i salen.

Krise-elefanten hadde riktignok en litt røff start på møtet. For da helseminister og fylkesleder Ingvild Kjerkol åpnet møtet med å gå rett på sak og hente fram den skrekkelige meningsmålingen på 14,6 prosent fra tidligere i vinter, krympet Krise-elefanten seg så mye han kunne. Han kjente på den klamme oppmerksomhetene fra kameraer og kamerater, og begynte å svette.

Men da Kjerkol fulgte opp med å si at «det er veldig viktig at vi ikke blir historieløse», øynet Krise-elefanten håp. Kunne det hende at Kjerkol var i ferd med å avdramatisere de historisk dårlige målingene? Kunne dette bli et fint møte likevel?

Latteren og skulderklappene satt løst fra de andre elefantene da Kjerkol leverte en redningsplanke for Krise-Elefanten: «Vi som er Arbeiderpartiets, kjernetropper, vi må aldri glemme at Arbeiderpartiet har vært ute ei vinternatt før», sa hun, etter å ha påpekt at 14,6 prosents oppslutning ikke var noen nyhet, det hadde nemlig Arbeiderpartiet opplevd før – i mars 2002.

Krise-Elefanten pustet lettet ut og utvekslet et megetsigende blikk med Oppslutnings-elefanten. Det lå visst til rette for et hyggelig årsmøte for elefantene likevel!

Kjerkol har på et vis helt rett: Arbeiderpartiet har jo vært ute ei vinternatt før. Fra elendige tilstander og opprivende konflikt etter årtusenskiftet, løftet partiet seg til sammenhengende regjeringsmakt i åtte år.

Men ingen vinternatt på målingene har vart så lenge som denne: Aldri før har Arbeiderpartiet ligget så lenge sammenhengende under 20 prosent i snitt. Ingen regjering i moderne tid har falt så raskt – og kraftig – i oppslutning på meningsmålingene som den sittende.

Og ja da: Det meste snur i politikken, etter hvert, og det går opp og ned for partiene (i det omtalte tidsrommet, siden mars 2002, har for eksempel SV svingt mellom 3 og 23 prosent i snitt!). Og det er mange perspektiver å hente i gamle nyhetsoverskrifter. Men vel så interessant som å sammenligne meningsmålinger i 2023 og 2002, er det å se nærmere på hvordan Arbeiderpartiet her i Trøndelag håndterte partiets krise den gangen.

For krise, det var det. 11. mars 2002 kunne Adresseavisen melde om «frustrasjoner i partiorganisasjonen som nå er i ferd med å ødelegge partiet innenfra», for eksempel i form av at «mange uttrykker at de ikke kjenner seg igjen i sitt gamle parti», at «en rekke kjappe utspill fra sentrale enkeltpersoner har vært svært uheldig», og at «mange på grunnplanet opplever at de ikke blir hørt».

Noen ganger gir historiske nyhetsoppslag også ekko motsatt vei – nemlig framover i tid. Noen dager tidligere prydet daværende Ap-komet Arild Stokkan Grande (24) forsiden på Trønder-Avisa, med overskriften «Tror Ap kollapser»: Han «tror Arbeiderpartiet vil kollapse dersom dagens partikultur får fortsette. Han krever en radikal endring, ikke minst internt». Partikultur-elefanten minnes det oppslaget med gru. Aldri før hadde han opplevd så mye uønsket oppmerksomhet.

Poetisk nok takket Grande for seg som Ap-politiker 18 år senere ved å fremføre omtrent det samme budskapet, men i en hakket mindre diplomatisk form, med en nesten episk tale under det mildt sagt konfliktfylte årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti høsten 2020.

Det er med andre ord ikke bare i form av meningsmålinger – men også i tingenes faktiske tilstand – at Kjerkol har et poeng: Arbeiderpartiet har vært i krise før, og dårlig stemning har partiet også god erfaring med.

Vi som bisart nok har som jobb å kommentere politikk, har en nesten naturlov-aktig hang til å velte oss i slikt. Da oppstår en betydelig risiko for å overdrive sakens alvor, eller graden av dårlig stemning. Krise er jo mye mer spennende enn hygge. Og det må sies: Det var jo ikke dårlig stemning å spore under verken Kjerkols tale, kunnskapsminister Tonje Brennas innledning, eller i ordførerkandidatenes pep-talks på Arbeiderpartiets årsmøte.

Men der ligger kanskje noe av utfordringen: Fra talerstolen var det nesten ikke gnisninger å spore. På overflaten skulle en tro at Arbeiderpartiet var på vei rett til værs, hadde det ikke vært for at partiet nettopp befinner seg i krise, på ordentlig, og at partielefantene bak i salen var så mange, og hadde det så trivelig.

Et sted bak i salen satt Partikultur-elefanten og utvekslet noen diskret ord med Personkonflikt-elefanten, mens De-sentrale-hører-ikke-på-oss-elefanten satt på rekka bak og furtet litt etter antydninger til bråk før årsmøtet.

Det kan kanskje ikke tenkes noe dårligere tidspunkt for opprivende selvransakelse og politisk nyorientering, enn seks måneder før et valg. Men det er ikke ideelt å gå inn i en valgkamp med et så stort avvik mellom egen virkelighetsbeskrivelse og tingenes faktiske tilstand, heller. Både Brenna, Kjerkol og partiets ordførerkandidater tar derfor en risiko når de i praksis avskriver Arbeiderpartiets nåværende problemer som en slags naturlig svingning, noe som går over, noe partiet har opplevd før.

Faren er nemlig til stede for at Arbeiderpartiets problemer denne gangen stikker dypere enn som så. Enn så lenge har har de ledende figurene i Arbeiderpartiet tildelt partielefantene gode kår og flust med boltreplass bak i salen.