Hvordan ble Trondheims vann- og avløpstjenester egentlig etablert, og hvilke utfordringer sto byens ledelse overfor underveis? Det er det store spørsmålet forfatterne Merete Røskraft og Per Østby både stiller og besvarer i boka «Byens vann».
Den ble lansert torsdag på Ladehammeren renseanlegg.
«Historien om denne typen infrastruktur og dens samfunnsmessige betydning har ikke vært fortalt tidligere. Selv i dag er byens vann- og avløpstjenester og de som jobber med det lite synlig for de fleste,» heter det i en pressemelding.
Forfatterne er henholdsvis dr. art. i historie og professor emeritus i vitenskaps- og teknologihistorie ved NTNU, og gir ut boka i samarbeid med Trondheim kommune.
Byens offisielle drikkevannshistorie strekker seg tilbake til 1777 da inntaksdammen for byens første vannverk ble åpnet.
«Fra dammen og ned til byen løp det ledninger av uthulede furustokker som var bundet sammen med metallkrager. Dammen ble ødelagt flere ganger av flom, og oppover Ilavassdraget ble det med tiden bygget flere dammer, med Theisendammen som hoveduttak,» heter det i pressemeldingen.
Fra 1860-tallet ble et nytt vannverk bygget med metallrør, og det resulterte i at brannvesenet kunne slukke branner mer effektivt.
I dag er det Jonsvannet som er drikkevannskilden i Trondheim. Det brukte vannet fra husholdningene ledes via rørsystemer til renseanlegg på Høvringen og Ladehammeren.