Jeg avslører alderen min, hvis jeg forteller at jeg aldri har prøvd meg på Tik Tok-dans, at samtlige av Instagram-bildene mine er av barna og at jeg ikke på noe tidspunkt har opprettet Tinder-profil. Har for øvrig en partner gjennom mange år som setter pris på det siste.

– Pappa, sjekk onkel! Det finnes ikke noe som er mer Mats enn det klippet her, uttrykte 17-åringen entusiastisk.

Han hadde rett. «Snap’en» (altså, Snapchat-videoklippet) viste onkelen på fest, nikkende i takt med «Macarena», hvorpå kameraet pannes til siden, og man ser Alexander Rybak også sittende og nikke.

Les også

«Trønderrock - lungesykdommen fra Namsos»

– Du må få deg Snapchat, sa ei venninne nylig.

– Har du glemt at jeg snart er pensjonist?

– Kutt ut. Det var ei tante på 86 år som «add’et» meg i dag, så det er ikke akkurat for tidlig om du også kom i gang.

Dette fungerte, pussig nok, som argument. Jeg har skrekkvisjoner om å fremstå som han gubben med skateboard over skulderen som sier: «How do you do, fellow kids», i et desperat forsøk på å fremstå som ung. At ei dame på aldershjem kom meg i forkjøpet, var sånn sett et pluss. Noen tilårskommen trendnisse var jeg i alle fall ikke lenger.

Les også

«Skateboard var forbudt i 11 år, nå er det el-sparkesykkelens tur»

Under sist ferietur, trakk 11-åringen hetta på «hoodien» over hodet, og spurte:

– Tror du at folk som ser meg tror at jeg er en farlig kriminell, når jeg går sånn?

– Ja, det gjør de nok, svarte jeg, for ikke å såre ham, selv om den bittelille, syltynne kroppen neppe ville skremt så mye mer enn en due. Jeg er ikke på alle nye sosiale medier, rett og slett fordi jeg er redd for – på samme måte som guttevalpen – å ikke selv skjønne at jeg ikke fremstår helt som det jeg innbiller meg.

Uansett, fra og med i dag er jeg også medlem av det hellige Snap-brorskapet. Selv om jeg er en av klodens siste til å begynne med «snapping», var det deilig å få forespørsel om å bli «add’et» på Facebook av en studiekompis samme kveld. Han hadde også nyss opprettet konto. Det er greit å ikke være helt nederst på teknologirangstigen.

Les også

«Det som er for grusomt til å forstå – ja, jeg snakker om korps»

Når man er 54 år, som meg, er man blant de eldste som ikke ramlet fullstendig av teknologitoget. Man ble født akkurat tidsnok til fortsatt å kunne henge med på nye jobbsystemer som innføres – og endringer i sosiale medier. Så vidt.

Jeg har sågar venner som er få år eldre enn meg, som var av de som lå lengst fremme, teknisk sett, innen grafisk design og musikkproduksjon på 90-tallet – som innrømmer at det er komplett umulig å følge med nå. Det holder ikke at man i sin tid var en mester på den toppmoderne, «state-of-the-art»-computeren med 32 (!) fonter, i en verden med Photoshop og InDesign. Det er rett og slett en annen sport.

Les også

«Hvor mange flere generasjoner skal dette tøvet pågå?»

Men selv om jeg vil klare å sette meg inn i alle sosiale medietrender som kommer, betyr ikke det at man gidder eller trenger å gjøre dette. Jeg overlevde fint at Clubhouse gikk meg hus forbi. Klarte heller ikke gjøre det spesielt skarpt på Pokemon Go, uten at det har gitt meg særlige traumer. Kort og greit, har jeg begrenset levetid igjen – som man teknisk sett har når man «pusher 60» – er det da verdt å bruke den på å spille inn en Tik Tok-dans eller legge ut Insta-bilde av hvordan Nidelven tar seg ut i 10 grader i juli? For alt jeg vet, er riktig svar «ja». Jeg har bare valgt å kaste bort timene på noe annet fullstendig unyttig.

Det handler ikke om å være redd for å drite seg ut. Folk i 50-årene har oftest en formidabel evne til å gi faen i hva som er trendy. Jeg gikk bevisst med de lange skistrømpene utenpå buksa på en fotballkamp, da jeg oppdaget at tenåringssønnen holdt på å dø av skam ved synet.

Les også

«Skal man ikke ha rett til å forsvare familien?»

En annen jeg kjenner, elsker å skape sjenanse ved å be om «doggybag» når han er på fancy restauranter – ene og alene fordi dattera i 20-årene synes det er så pinlig. Og han gjør det til og med uten å ha planer om å spise maten senere, bare på kødd. Når det gjelder fandenivoldskhet, har vi svart belte.

Det er likevel noen aspekter ved sosiale medier, som man bare må styre unna når man har nådd min alder. «Tørr-snapping», for eksempel, som vil si at man bare sender et bilde uten annen intensjon enn å vise hva man foretar seg – gjerne med en teit grimase. Kan levende forestille meg responsen, hvis jeg slengte et bilde med påtatt trøtt tryne – med geipen ute – og teksten «På vei til jobben», hver morgen.

Jeg skrev heller ikke «koz og klemz», da det var en greie. Emojis begrenser seg som regel til en «tommel opp», for folk som har passert livets hovedrett. Har fortsatt problemer med å skjønne at noe som ser ut som en «smiley» som klemmer et hjerte, er gangbart som respons når noen man kjenner har mistet sin nærmeste, men det er kanskje bare meg.

Les også

«Fake it till you make it» – en fotballmammas bekjennelse

Det heter seg at ungdommen er så god til å «multitaske». Det de derimot ikke greier, er å «monotaske». I stedet for å sitte konsentrert om oppgaven med å skrive verdens lengste Facebook-post, klarer de sjelden mer enn én kort setning og et teit flir, før oppmerksomheten dreies over på noe annet.

Folk på min alder er dritgode til «monotasking». Problemet er at i hjernen vår er tingene fra forrige uke plassert tett ved siden av minner fra 80-tallet, slik at vi plutselig kan slenge ut noe derfra – for eksempel en musikkreferanse – og skremme livskiten av yngre folk, som trodde dere var på samme bølgelengde. Trikset bør derfor være å begrense konversasjonssirkelen til kun å bestå av andre som er «oppi åra».

OK, da er det bare å sette i gang med «snapping». Jeg må bare først få 11-åringen til å lære meg hvordan det funker.

Les også

Farvel til politikkens svar på Mr. Bean