Du kan ikke basere en hel musikknæring på frivillige Vipps-donasjoner

Thomas Ryjord

Thomas Ryjord Foto:

Av

Godt politisk håndverk ovenfor kulturfeltet har aldri vært viktigere enn nå. Lettvinte løsninger eller mangel på handling kan koste fremtiden til regionens kulturliv dyrt. 

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Mens samfunnet på noen områder begynner å åpnes litt igjen, er koronadugnaden bare så vidt begynt for musikknæringen og alle turnerende musikere i Norge. Forrige uke ble det lov å overnatte på hytta igjen, og denne uken skal de minste tilbake til skolen. Til sammenligning kan det være over to år til konsertmarkedet kan gå som normalt.

De som lever av å samle store folkemengder for å oppleve kultur og idrett er blant de næringene som er hardest rammet som følge av Covid-19 smittevernstiltakene som myndighetene har innført i all nødvendighet.

I midten av mars måtte hele kulturlivet stenge ned på dagen. I helgen ble det klart at musikkbransjen mister hele høysesongen sin for 2020 med hele festivalsommeren innstilt. I siste fase vil det være den siste næringen som nasjonalt og globalt kan åpne helt opp. I den internasjonale musikkbransjen spås det at vi må helt frem til sommeren 2022 før artister kan turnere globalt som før krisen.

Mange musikere, teknikere, kulturarbeidere, tjenesteleverandører og arrangører står nå på bar bakke. Store deler av næringen er sesongbasert hvor driftsutgiftene kommer i forkant av inntektene, og mange aktører har allerede store likviditetsproblem. Mange av aktørene faller dessverre utenfor det som er kommet så langt av kompensasjonsordninger for feltet, og summene gjort tilgjengelig så langt er altfor lave til å redde hele næringskjeden.

Næringen består også av en høy andel selvstendig næringsdrivende og frilansere som ikke har samme krav på sykepenger og arbeidsledighetstrygd som de med fast jobb.

Hvordan vil dette påvirke utviklingen av musikklivet i regionen? Historien har vist at mye av det flotte kulturlivet vi har i Trøndelag i dag, er et resultat av skapere som i sin tid nektet å gi opp selv om de først måtte jobbe motstrøms og få skjønte verdien av hva de gjorde. Her kan vi nevne alt fra festivaler som Pstereo og Steinkjerfestivalen, til band som DDE og Motorpsycho. Det gikk skikkelig ræva før det gikk bra.

En ny ting vi har lært gjennom de siste 6 ukene, er i hvor mye av fargen i vår grå hverdag som er et resultat av at noen andre turte. Uten skaperne blir Trøndelag en kjedelig region. Både på møteplasser, opplevelser, kortreist mat, kunst og kultur og turisttrafikk. En sommer uten arrangement i Trøndelag kommer også til å bli ekstremt dårlig butikk for langt flere enn bare musikk og arrangør-bransjen selv.

De siste 15 årene har musikklivet i Trøndelag opplevd en formidabel vekst. Både i antall lokale kunstneriske suksesser innenfor ulike sjangere, flotte festivaler og konsertscener og det totale antallet billetter som publikum kjøper. Dette har igjen resultert i en stor profesjonalisering hvor langt flere jobber innenfor musikk og kulturnæringen.

Vi står nå ovenfor en stor risiko for å tape viktig terreng. Aldri før i historien har vi fått et så tydelig eksempel på hvor risikabelt det er å være skaper i form av frilanser, selvstendig næringsdrivende, gründer og kunstner. Mye kapital i bransjen som skulle blitt brukt på ytterligere profesjonalisering er plutselig tapt.

De fleste smågründere er ikke turbokapitalister. Diskusjonen på hvordan vi kan bygge en mer bærekraftig kulturnæring i Trøndelag som i større grad kan tilby trygge arbeidsplasser blir en problemstilling vi må dele med regionens politikere.

Godt politisk håndverk ovenfor kulturfeltet har aldri vært viktigere enn nå. Lettvinte løsninger eller mangel på handling kan koste fremtiden til regionens kulturliv dyrt.

Vi må tenke hvordan dette rammer hele næringskjeden, og hvordan dette vil påvirke kulturnæringen i mange år fremover. Hvordan gjør vi det frie musikk og kulturfeltet sterkere slik at de kan fortsette sitt arbeid uten at de må ofre helse og privatøkonomi?

Vi må også orke å ta ubehagelige debatter. Hva er årsakene til at næringen er rigget slik den er? Brukes lokale kultur-midler rett? Har vi nok politisk vilje i regionen til å lykkes med å skape et bærekraftig kulturliv utenfor institusjonene med høy offentlig finansiering? Bidrar næringslivet som tjener stort på alle idretts og kulturarrangement i regionen nok? Hva trengs av offentlig hjelp nå for å redde hele kulturmangfoldet i Trøndelag?

Det kommer dessverre til å bli skikkelig ræva før det går bra igjen.

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags