Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I helga gikk høringsfristen ut for forslaget om portforbud. Nå bør regjeringen legge forslaget bort. Det er tungtveiende prinsipielle betenkeligheter, og verken regjeringens egen argumentasjon i høringsnotatet eller høringsuttalelsene har så langt jeg kan se fremmet gode nok grunner til at vi skal ha hjemmel til så sterke inngrep i lovverket vårt.
Tvert imot viser høringen gode grunner til å avvise forslaget. Faginstanser har blant annet pekt på at et portforbud kunne rammet psykisk syke hardt. Andre sårbare grupper, blant annet de som er utsatt for vold i nære relasjoner ville også være svært utsatt. Aller tyngst veier likevel de menneskerettslige argumentene.
For at et inngrep i grunnleggende friheter (bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet osv.) skal være lovlig, må det være forholdsmessig. Det vil si at den positive effekten må stå i forhold til alvoret i inngrepet. Norges Institusjon for Menneskerettigheter sier i sin høringsuttalelse at de «kan ikke se at forslaget tilstrekkelig underbygger hvordan et portforbud iverksatt for å hindre spredning av covid-19 vil være forholdsmessig når smittevernseffekten vurderes å være så marginal, kombinert med hvor inngripende tiltaket er.»
Det er det lett å være enig i. Portforbudet kunne først og fremst hatt betydning i den grad befolkningen ikke følger anbefalinger fra myndighetene. Hvis tilliten til myndighetene synker så lavt at dette blir et problem, er neppe portforbud løsningen.
Vi må bygge tillit i stedet for å stramme skrustikka. Forslaget som ble sendt på høring gir ikke en generell hjemmel til å innføre portforbud, for eksempel ved uroligheter eller politiske kriser. Det er kun knyttet til covid-19 og for å bekjempe pandemien. Dette verktøyet verken trenger vi eller aksepterer vi.
Konklusjonen bør være enkel for justisminister Monica Mæland: Dropp forslaget om portforbud.