(Trønderdebatt)

Etter Arbeiderpartiets landsmøte har det oppstått en ny debatt om de såkalte «lillavelgerne», utløst av et utspill fra Civita-leder Kristin Clemet, som igjen er en oppfølging av et innlegg hun skrev i november i fjor. Hennes dom er at Arbeiderpartiet nå har tatt nye steg til venstre, og at de dermed tar noe av et endelig farvel med en viktig del av sin tidligere velgermasse - de som nå dyttes over til Høyre av Arbeiderpartiets angivelige venstredreining.

I en kommentar i VG er Frank Ertresvåg inne på mye av det samme: Han refererer forskningsprosjektet Norsk medborgerpanel, og oppsummerer ved å skrive at «de mest høyreorienterte sosialdemokratiske velgerne […] har forlatt Arbeiderpartiet til fordel for Høyre», og stiller spørsmålet om hvorvidt «regjeringspartiets sårt savnede lillavelgere mener Støre & co går for langt mot venstre».

Men kan det hende at det forvirrer mer enn det klargjør, å dele velgerne inn i slike kategorier?

Uttrykket «lillavelger» er upresist, av flere årsaker. Begrepet brukes vanligvis for å beskrive velgere som befinner seg mellom Arbeiderpartiet og Høyre, og som kan finne på å stemme på begge partier. Begrepet har fått feste i norsk politikk, og det er nok ikke uten inspirasjon fra nittitallets store, moderate vestlige valgstrateger Bill Clinton og Tony Blair, som begge vant stort, basert på tesen om at valg vinnes i sentrum. Og i (praktisk talt) topartisystemer som USA og Storbritannia er det vel noe å hente på en slik tilnærming: Når de to partiene utgjør motpoler, er det de som vandrer mellom blokkene, i midten, som gjerne avgjør valg.

Men i en kronikk før sist stortingsvalg nyanserte valgforskerne Bernt Aardal og Johannes Bergh denne sekkebetegnelsen for Norges del. De påpekte at det som omtales som «lillavelgere» strengt tatt er to grupper - på den ene siden Arbeiderpartiets lillavelgere, der to av tre er tilknyttet privat sektor (mer enn Aps velgermasse for øvrig), mens Høyres lillavelgere er et slags speilbilde: Mer venstreorienterte, og oftere ansatt i offentlig sektor, enn den «vanlige» Høyre-velger.

De er ikke den samme gruppen. «Arbeiderpartiets lillaflank er blant annet betydelig mer venstreorientert, mer sekulær og mer positiv til innvandring enn Høyres lillavelgere», skrev Aardal og Bergh. Når mye nå tyder på at mange av «lillavelgerne» har tatt steget over fra Arbeiderpartiet til Høyre, er det derfor å anta at det førstnevnte gruppe vi først og fremst snakker om.

Og som de to påpekte i samme kronikk, er det en tendens til å overvurdere både lillavelgernes antall og betydning: «Selv om lillavelgerne utgjør en betydelig del av både Høyres og Arbeiderpartiets velgere, er det en enda større andel av begge partiers velgermasse som vurderer å stemme på helt andre partier».

Som du kanskje har merket, kjære leser, setter jeg «lillavelger» konsekvent i hermetegn. Jeg har i det hele tatt problemer med å kjøpe begrepet. For det første tilslører begrepet andre ord som har langt større forklaringskraft, slik som økonomi og utdanningsnivå, klasse og klasseidentitet, og geografi. Men i begrepet «lillavelger» ligger det kanskje også en betydelig dose projisering, fra kommentatorer (som meg selv), medier, og rikssynsere. De fleste av oss bor i by, tjener godt, og kjenner mange i politikk og næringsliv.

Som Clemet selv skrev i fjor: «Jeg har aldri stemt Arbeiderpartiet, men jeg har mange venner som gjør det. En del av dem kan nok karakteriseres som ‘lillavelgere’, som typisk kan vurdere å stemme både Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre».

Jeg kjenner også mange «lillavelgere». Spørsmålet er for det første om det er særlig representativt som samlekategori for en bestemt velgergruppe - og for det andre, om dette er noe særlig nytt?

Det har alltid vært velgere som i følge skjemaet burde stemt borgerlig, men som stemmer rødt, og det har alltid vært velgere som uten tvil tilhører arbeiderklassen, men som stemmer (og kanskje til og med identifiserer seg med) borgerlig side. Klassetilhørighet er da også en mer sammensatt ting enn kun et øyeblikksbilde av økonomisk stilling og arbeidsforhold. Et av middelklassens (et annet begrep som treffer langt bedre enn «lillavelger) fremste trekk er jo for eksempel å aktivt unngå å forholde seg til egen klassebakgrunn så langt det lar seg gjøre, enten opphavet var arbeidere eller borgerlige.

Det som forstyrrer tesen om disse forjettede lilla velgere i midten av norsk politikk, de som stemmer på Ap og Høyre alt ut fra hvem som til en hver tid fremstår mest mulig moderat, er jo at politikk er så mye mer rotete, og uforutsigbart, og planløst, enn alle vi som befinner oss i politikkens omland ynder å fremstille det som.

Det kan godt stemme at mange moderate sosialdemokrater - gjerne i privat sektor - rynker på nesen over enkelte utspill fra Arbeiderpartiet, eller innretningen på skattepolitikken. Men når Clemet for eksempel peker på LOs økte innflytelse som en delforklaring på partiets rødere politisk profil, kan det være verdt å huske at LO også ofte er en modererende stemme i Arbeiderpartiet, dersom en skal lage en høyre-venstre-akse i partiet.

Før landsmøtet var det for eksempel enkelte i partiet, særlig i Oslo Ap, som ville ha et ordentlig oppgjør med arbeidslinja, og det med et språk som minnet langt mer om SV og Rødt enn Arbeiderpartiet. Men det som var av opprør, ble effektivt stoppet av at LO-leder Peggy Hessen Følsvik satte foten ned.

Og er nå egentlig Arbeiderpartiet i gang med en venstresving? Ja, de har ført en langt mer tradisjonelt sosialdemokratisk politikk på enkelte områder - især innen arbeidsliv - enn det man kanskje ville forvente av Arbeiderpartiet anno 2023, men ut over det? At Arbeiderpartiet også retorisk er langt mer venstreorienterte enn før avhenger vel også på øyet som ser. I Trondheim er «dæm som har mæst fra før» en så innarbeidet frase i Ap-valgkampene at de ikke greier å la være å putte det inn i annenhver setning.

Og at et retorisk rødere Ap automatisk fører med seg et Ap med smalere appell, er vel heller ikke innlysende? Det er for eksempel ingen tvil om at Ap i 2005 fremsto som et langt rødere parti enn Ap i 2001. Men i løpet av de fire årene gikk Ap fra å være nær undergangen, til å gjenetablere posisjonen som norsk politikks klart ledende parti.

Clemet påpeker - med rette - at Arbeiderpartiet på sitt mest breiale presenterer en fortelling om seg selv som den nær sagt eneste kraften som har utviklet det moderne norske velferdssamfunnet, og at sivilsamfunnet og borgerlig side nærmest ikke eksisterer.

Men det er vel ikke gitt at dette er noe som pleier å støte velgere vekk fra partiet? Noe av Arbeiderpartiets suksess har jo for eksempel vært at de har forklart og presentert universelle velferdsordninger som noe alle tjener på, som igjen har muliggjort en oppslutning langt ut over de opprinnelige kjernevelgerne fra arbeiderbevegelsen.

Jeg har en siste innvending mot begrepet «lillavelger». Og det er at den målbærer et syn på forholdet mellom parti og velger der partiet er bevegelig og dynamisk, mens velgerne står stille. Det gir et ganske fattig syn på partienes rolle: Velgerne mener dette og dette, så da må parti X posisjonere seg der for å nå dem.

Slik fungerer jo ikke et opplyst demokrati. Partiene er ikke bare debattaktører, de leverer også premisser. Språket partiene bruker om politikk, danner mye av velgernes forutsetninger for å orientere seg. Slik kan partier og det offentlige ordskiftet over tid flytte på velgernes faktiske standpunkter, like mye som partiene tilpasser seg velgerne.

I det hele tatt behøves mer presisjon dersom vil skal kunne ha en opplysende debatt om Arbeiderpartiets utfordringer, og hvem disse «lillavelgerne» egentlig er. Jeg tror «lilla»-begrepet tilslører vel så mye som det opplyser.