Nå er det om å gjøre at trenerne ikke glemmer det. De husket det i lagets beste perioder i fjor.

Marius Lundemo er ingen dribler og nærmest litt treg i vendingen. Han imponerer egentlig ingen, hvis du ikke skjønner at oppgaven hans først og fremst er å gjøre de andre gode. Det er han som gir indreløperne ryggdekning når de fârer av sted, det er han som stopper kontringene, vinner duellene og fremfor alt: Det er han som spiller de sikre, tilsynelatende litt enkle pasningene.

Når han gjør det.

Han gjorde det stadig oftere i fjor. Han ble tryggere etter hvert som han fikk tillit, mens andre mer sagnomsuste spillere ble sendt på benken. Han er foreløpig ingen Skammelsrud, og definitivt ingen Selnæs og på langt nær noen Brandhaug. Han er ikke Fredrik Winsnes heller. Men han kan bli en ganske god Marius Lundemo.

Helt siden Sverre Brandhaug ble trukket tilbake for å mate indreløpere og kantspillere før 1988-sesongen, har den rollen vært helt avgjørende for de store Rosenborg-lagene. Den kan ikke fylles av en drivende indreløper, som for eksempel Jan Gunnar Solli, som var en fremragende fotballspiller, men ubrukelig som sentral midtbanespiller i Rosenborg. Det finnes flere og langt ferskere eksempler.

I dagens stall er Marius Lundemo den eneste som har vist at han har stoff i seg til å spille i akkurat den rollen.

Så er det likevel lov å spørre om han kan gjøre det på et Rosenborg-lag som skal være klart best i Norge, og ganske god i Europa? Det er det lov å være i tvil om. Siden det ikke finnes andre kandidater, må han i hvert fall få mulighet til å øve seg. Ikke en gang Bent Skammelsrud var en opplagt kandidat de første gangene han ble brukt. Var han hurtig nok defensivt? Kanskje ikke, men han var klok. Kom han til å spille bare mot høyre (slik en senere kunne mistenke både Selnæs og Winsnes for også)? Nei, han varierte.

Bent ble best.

Det blir kanskje ikke Marius Lundemo. Men han kommer til å bli viktig. Hvis trenerne tør å satse på ham.