Gå til sidens hovedinnhold

Det var de som ble skutt som måtte se til å besinne seg

I de ti årene som har gått, har vi brukt uendelig flere spaltemeter på patosfylte forsvar for høyreekstremismens plass rundt det politiske ytringsbordet, enn på å spørre oss selv: Hvordan sikrer vi ytringsfriheten til dem som ble rammet, skriver politisk redaktør Snorre Valen om den politiske debatten etter 22. juli.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Denne teksten er et av bidragene til boka «Aldri tie, Aldri glemme», AUFs bok om 22. juli, som kommer ut i dag.

Jeg følte meg aldri hjemme i rosetoget. Selv om jeg sto der på torvet i Trondheim omgitt av venner, og vi alle var i sjokk og dyp sorg, og selv om det over hele Norge var et samhold i de timene som jeg tror ingen av oss hadde opplevd før, var det likevel uutholdelig å være der.

Det var uutholdelig fordi det ikke var noe vi kunne gjøre. Det var så mange som var borte. Hver og en av oss sto der, med våre vidt ulike bakgrunner og politiske ståsteder og livserfaringer. Vi visste fortsatt ikke hvordan det sto til med dem som hadde overlevd. Rosetogene var ikke en minneseremoni etterpå. Rosetogene fant sted mens dette fortsatt pågikk, i sykehusene og hjemme hos foreldre og søsken som fortsatt ikke hadde fått se sine kjære.

Det regnet helt voldsomt i Trondheim den mandagen. Det var lummert og nitrist, men det hindret ikke 20 000 mennesker fra hele byen i å møte opp. Trond Giske holdt en vakker, rå og upolert tale. I toget møtte jeg Tord Lien og Sivert Bjørnstad fra Frp. Lien hadde skadet foten sin noen dager tidligere, men hinket gjennom hele fakkeltoget. Utenfor Folkets Hus, der AUF-kontoret ligger, ble det lagt ned blomster, lys og brev. Jeg husker en gjeng jenter som ble stående igjen der, fordi de ikke greide å gå videre.

Det regnet og regnet og regnet. Selv hadde jeg på ei rød jakke, som farget av gjennom klærne mine. Da jeg kom hjem og kledde av meg, så jeg at overkroppen min var farget av rosetoget. Slik var det i flere dager etterpå. Fargen lot seg ikke vaske bort.

Det er allerede forsket litt på rosetogene1. Langt fra alle følte seg som en del av det fellesskapet de var et uttrykk for. Og det er jo ikke så rart. Rosetogene ble en representasjon av folket som en slags felles kraft, og ga oss bilder og symboler som hjalp oss å bearbeide det som hadde skjedd. Men det var jo mange som ikke følte det naturlig å legge ned blomster ved Oslo domkirke, eller utenfor Folkets Hus i Trondheim. Kanskje følte de seg ikke nære nok på dem som ble rammet. Eller, de syntes ikke det var naturlig å delta i en så kollektiv seremoni.

Når noe så grusomt og ukjent som 22. juli rammer landet, er det ikke rart at vi reagerer ulikt. Det er forståelig, og naturlig. Vi kunne ikke alle reagere på samme måte. De subtile, uuttalte kravene som oppsto om at vi likevel skulle gjøre nettopp det, tror jeg ikke var til det beste for fortsettelsen.

De «illiberale» og «partilojale» Ap-broilernes ytringsansvar

Det som ikke er like forståelig, eller naturlig, er hvor fort vi som politisk fellesskap bestemte oss for å gå videre. Det var som om terroren var en ulykke. Det er veldig mye som er vakkert med hvordan det norske demokratiet, innbitt og stoisk, bestemte seg for å gjennomføre en så normal valgkamp som mulig bare et par måneder etterpå. Men jeg tror dessverre også at det bidro til at terroren aldri ble tilstrekkelig bearbeidet i norsk politikk. Vi tok oss aldri tid til å utvikle et felles språk eller en felles forståelse for det som faktisk hadde skjedd.

Derimot ble tida etter 22. juli preget av en serie uverdige politiske debatter. Som regel var det en følge av klønethet og usikkerhet, ikke vond vilje, men resultatet er likevel uheldig.

Behandlingen Eskil Pedersen fikk av sine politiske motstandere i månedene etter 22. juli er et godt eksempel på hvor raskt den politiske bearbeidelsen av 22. juli ble disiplinert.

«I dagens Aftenposten avslører Pedersen sine illiberale impulser», skrev Høyre-politiker Fredrik Wang Gierløff i et Aftenposten-innlegg i november 2011. «Som for så mange unge Ap-broilere: Pedersens lojalitet ligger til partiet, ikke til noen abstrakte prinsipper». De «abstrakte prinsippene» Gierløff her siktet til, var ytringsfriheten:

«Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke», hadde Pedersen skrevet på Twitter. «Det kan ha vært forsøk på visdomsord, men det hadde en ekkel eim av trussel», hevdet Gierløff.

Høyre-politikerens formuleringer er på den ene siden skarpe, men helt gjengs i det politiske ordskiftet under normale omstendigheter. Å krydre egne argumenter med mistenkeliggjøring av andres liberale sinnelag, eller for den saks skyld en syrlig bemerkning om at motstanderens «unge broilere» synes prinsipper er uviktige, er ikke ukjent for den politiske debatten. Flere av poengene i Gierløffs innlegg er også ganske gode.

Det var liksom et illiberalt angrep på ytringsfriheten å problematisere fremmedfryktens, konspirasjonsteorienes og rasismens plass i norsk politikk.

Det ubehagelige ved det hele er likevel at Pedersen fire måneder tidligere var et drapsmål for en politisk overbevist terrorist nettopp på grunn av partiet han er «lojal» til, og fordi han var en «Ap-broiler».

Den aktuelle debatten Pedersen nå sto i, handlet også om i hvilken utstrekning deler av det tankegodset som formet terroristens motiv, kunne gjenfinnes i vår dagligdagse politikk. Det er fascinerende hvordan det norske politiske ordskiftet umiddelbart etter 22. juli fordret en «enighet» om at dette var noe man for enhver pris måtte unngå å påpeke.

For det første dannet det seg en konsensus om at debatten skulle fortsette nærmest som om terroren ikke hadde funnet sted. Og for det andre var det liksom et illiberalt angrep på ytringsfriheten å problematisere fremmedfryktens, konspirasjonsteorienes og rasismens plass i norsk politikk.

Dermed kunne en rekke politikere stille seg opp i kø og belære Pedersen i hvor galt det kunne gå dersom en ikke var tro mot det liberale demokratiets idealer – som om ikke Pedersen, mer enn noen av sine meningsmotstandere, selv hadde opplevd hva et faktisk, fysisk angrep mot disse idealene innebærer. Det var ikke noen «ekkel eim av trussel» Pedersen selv kjente. For ham var trusselen høyst reell.

Likevel gikk argumentasjonsmåten helt til topps hos partiet som nok i størst grad følte seg mistenkeliggjort: «Det kan virke som om Pedersen forsøker å skremme folk fra å delta i en demokratisk og fri debatt om utfordringer landet står overfor», skrev Fremskrittspartiets leder Siv Jensen i en blogg hos TV2 i sakens anledning. «Med andre ord forsøker en av Aps fremste tillitsmenn å begrense ytringsfriheten. Det er nye toner fra et parti som svarte terroren med ‘mer demokrati’», la hun til.

Tonen i denne uttalelsen taler for seg. Eskil Pedersen og andre som forsøkte å ta i det reelt ubehagelige ved slektskapet mellom terroristens manifest og politiske ytringer som var på vei inn den gjengse norske politiske debatten, ble gjennomgående møtt slik.

«Så lenge ofrene ytrer seg i de offentlige rom, har de også et ansvar. Vi skal leve med ettervirkningene av 22. juli i mange år. Vi må finne en måte som ikke ødelegger den offentlige samtalen om innvandring og integrering», skrev Dagens Næringsliv på lederplass.

Enkelte hadde med andre ord et ytringsansvar. De som fra en rekke hold kritiserte Pedersen for å påpeke at det vitterlig er en sammenheng mellom ord og handling, advarte selv mot hvilke illiberale handlinger Eskil Pedersens ord kunne medføre. Elefanten forble i rommet – og den har stått der siden.

I norsk politisk debatt var det Arbeiderpartiet selv som fikk skylda

Hastverket vi alle hadde med å komme oss tilbake til den politiske hverdagen, førte til at terroren noen ganger helt umerkelig ble umulig å skille fra en naturkatastrofe. For noen, særlig på politikkens ytterfløyer, var dette helt bevisst. For dem var det så klart mer komfortabelt å forholde seg til det grusomme som en «gal manns verk» enn som et resultat av høyreradikal ideologi. Andre bidro ubevisst til å skape et bilde av terrorhandlingen som en tilfeldig ulykke, ved å utelukkende snakke om den som nettopp det.

Som følge av dette siste ble manges ord, manges handlinger og manges ansvar viktig å diskutere – bare ikke terroristens. Det var som om terroren ble en tilfeldig hendelse som noen ganger bare inntreffer. Det var som om det ikke fantes en sammenheng mellom terroristens vrangforestillinger og vrangforestillingene som nå har vært i vekst på ytre høyre fløy i to tiår.

I den grad syndebukker ble utpekt, var det fordi de hadde ansvar for en sviktende beredskap. I den grad den dirrende, vedvarende, ubehagelige følelsen av at noe var forandret etter terroren gjorde seg gjeldende i norsk politikk, var det i form av stadige, subtile påminnelser om hvordan Arbeiderpartiet selv hadde sviktet norsk beredskap i forkant av terroren.

Det var som om det ikke fantes en sammenheng mellom terroristens vrangforestillinger og vrangforestillingene som nå har vært i vekst på ytre høyre fløy i to tiår.

Svikten i norsk beredskap var reell. Det viser 22. juli-kommisjonens rapport med all tydelighet. Problemet er bare at vår demokratiske beredskap aldri ble en del av diskusjonen. Både før og etter terroren eksisterte det et sett høyreekstreme konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet, om «kulturmarxistene» og om muslimer som både da og nå utgjør en trussel. Dette ble aldri en del av den felles, politiske bearbeidelsen av 22. juli.

Men terroren var politisk. Vi var naive i møte med høyreekstremismen. Vi er ikke vante med at politikk tar denne formen i Norge. En usedvanlig vellykket samfunnsmodell og mer enn 70 år med fred har lært oss at politikk er løsningenes kunst, og at debatt er trygt. Når tragedier har rammet oss, har de som regel inntruffet langt utenfor politikkens verden, enten vi snakker om naturkatastrofer, kriminelle handlinger eller skipsulykker.

Derfor har vi også en så sterk, innebygd motvilje mot å forstå at ideologi ikke bare i teoretiske advarsler, men i vår egen virkelighet, kan få enorme konsekvenser – om den «rette» ideologien finner fram til et sinn som er tilstrekkelig hensynsløs og fanatisk.

Kravet om å heve seg over politikk

Problemet er at enkelte tragedier er politiske. De er politiske i sitt opphav, politiske fordi de er villet, politiske fordi de bygger på politisk tankegods, og politiske fordi ettervirkningene får store politiske konsekvenser. Vi er ikke vant med dette – og vi var det i hvert fall ikke i 2011.

Derfor bærer også de første politiske tankene etter terroren preg av usikkerhet, om ikke også berøringsangst. Jeg er helt sikker på at Stein Aabø gjorde det i beste mening da han fire dager etter terroren roste Arbeiderpartiet: «Partiet har opptrådt med verdighet og ikke falt for fristelsen til å utnytte tragedien politisk», skrev han. Og det er jo sant, Arbeiderpartiet opptrådte med en selvkontroll og verdighet i dagene og ukene – og årene – etter 22. juli som må ha vært svært krevende for mange i partiet.

Men denne ene setningen viser samtidig noe av problemet vårt når det gjelder vår mangelfulle bearbeidelse av det som skjedde.

Det voldelige og uforståelige og tragiske har ingen plass i vår politikk, fordi den er så vellykket og normal. Derfor anser vi det å påpeke at volden er gjort mulig av et verdensbilde og en ideologi som er farlig og dødbringende, som upassende.

Vi har en sterk, innebygd motvilje mot å forstå at ideologi ikke bare i teoretiske advarsler, men i vår egen virkelighet, kan få enorme konsekvenser – om den «rette» ideologien finner fram til et sinn som er tilstrekkelig hensynsløs og fanatisk.

Men er det virkelig noen som tror at det som sto i hodet på medlemmer og ledelse i Arbeiderpartiet i dagene etter angrepet, var at det var «fristende» å «utnytte tragedien politisk»?

Og, enda viktigere: Om Arbeiderpartiet hadde valgt å snakke om terroren i et mer politisk tonefall fra begynnelsen av; ville det egentlig vært «å utnytte tragedien»?

Det får vi aldri vite. Det politiske Norges møte med terroren tok nemlig en helt annen retning.

Resultatet er en skadet og mangelfull erindring om 22. juli. Det er derfor både statsråder og programledere på TV ender opp med å bruke begreper som «Utøya-kortet». Det er ikke av ondsinnethet eller vond vilje. Det kommer som en følge av at vi politisk har redusert 22. juli til en beredskapskatastrofe, slik at det egentlige 22. juli, det som hendte og hvorfor, svever for seg selv utenfor den felles politiske bevisstheten.

Vold er ikke en perversjon av høyreekstremismens budskap, men en naturlig konsekvens av det.

Kanskje er dette en del av årsaken til at vi har tillatt en ytterligere framvekst av terroristens verdensbilde, terroristens paranoide og løgnaktige historieskrivning, terroristens konspirasjonsteorier, og terroristens nedsettende begreper og uttrykk. Det har skjedd uten at noen umiddelbart tør slå fast at dette vitterlig ikke bare minner om, men faktisk er beslektet med tankegodset som også drev terroristen. For det er jo en uhyrlig påstand å fremme: Sier du virkelig at jeg liksom deler tankegods med terroristen?

22. juli for seg selv

Kanskje ble tanken på at et samfunn som vårt eget kan fostre slik grusomhet, så ulevelig at mange så seg nødt til å late som om terroristens ideer var noe terroristen nærmest egenhendig, i sin individuelle galskap, hadde kommet på. Eller kanskje var vi bare så usikre på hvordan man egentlig møter fremveksten av et høyreautoritært, konspirativt tankesett at det var greiest å la være å prøve.

Terroren 22. juli flyttet i alle fall grensepostene milevidt for hvilke høyreradikale holdninger vi anser som en normal del av det offentlige ordskiftet . Dermed ble det vanskeligere, ikke lettere, å identifisere farene og den latente volden i høyreradikalt tankegods. Hvorvidt terroristen hadde dette som mål, vil jeg ikke spekulere i, men jeg frykter at nettopp dette, ti år etter, har blitt et av terrorhandlingens utfall.

Det egentlige 22. juli, det som hendte og hvorfor, svever for seg selv utenfor den felles politiske bevisstheten

Brutaliteten i 22. juli, den bestialske volden, er så overveldende at det blir krevende for oss å erkjenne at den kunne bygge på et – om enn forvridd og fanatisk – tankesett. 22. juli er så overveldende at det nesten automatisk oppleves som useriøst, eller en overdrivelse, når en forsøker å se sammenhengen mellom høyreradikal og -ekstrem retorikk i hverdagen, og terrorhandlingen.

For en kan jo ikke mene at denne holdningen, eller denne konspirasjonsteorien, kan lede til noe så brutalt som 22. juli - kan vi vel? Dermed eksisterer udåden 22. juli i for stor grad som noe eget, som noe som svever rundt i universet helt på egen hånd, ute av kontakt med konspirasjonsteoriene vi møter i det daglige, eller med den bredere historien om høyreekstrem vold som strekker seg helt fram til i dag.

Vår offerfortelling om ytre høre

Høyreekstremismens språk har retning. Det leder et sted. Det åpner for ett steg, og så ett til. Vold er ikke en perversjon av høyreekstremismens budskap, men en naturlig konsekvens av det. Om verdenssynet ditt bygger på en opplevd krigstilstand, og om språket ditt bygger på det, og oppfordringene dine inneholder krigsretorikk, kan du ikke bli overrasket når «ensomme ulver» tar budskapet bokstavelig.

Det er derfor ikke tilfeldig at så mye av norsk debatt om ytringsfrihet dreier seg om høyreradikale og høyreekstremes rett og mulighet til å ytre seg. Det er en helt bevisst strategi fra det holdet å få diskusjonen til å handle om hvordan også de er beskyttet av det liberale demokratiets rettigheter - og at krigs- og voldsretorikk ikke må tolkes bokstavelig. Ord og handling er ikke det samme sier mange av oss - som om ikke et rop om borgerkrig nettopp er et rop om borgerkrig.

Mange av oss med et liberalt innstilt sinnelag lar oss også bruke. Det har de siste ti årene nærmest ikke vært måte på hvilken forståelse en skal møte autoritære og antihumanistiske uttalelser med – så lenge de kommer fra ytre høyre-hold. Nesten uansett hva høyreradikale nettsteder, politikere og aktører har liret av seg i norsk offentlighet, har den påfølgende debatten i deprimerende sjelden grad dreid seg om det faktiske meningsinnholdet.

I stedet har norsk offentlighet gått seg fast som ei kjerre i en sump av meta-diskusjoner med forutsigbar dramaturgi:

Først sier noen noe autoritært, antidemokratisk, konspirativt eller rasistisk.

Så kommer reaksjonene.

Deretter trer det egentlige meningspolitiet i norsk offentlighet inn: kommentariatet. De klør seg i skjegget og hever pekefingeren mot kritikerne: «Du vil vel ikke kneble ytringer du ikke liker?».

Denne sumpen er den samme i dag som høsten 2011.

Ytre høyre er på dette viset i stand til å få diskusjonen til å handle om sine egne (ikke truede) rettigheter, fremfor det faktiske, politiske innholdet i det de forfekter. I alt for lang tid har alt for mange, dessverre oss i den norske offentlige samtalen inkludert, latt oss styre av denne svært forutsigbare retoriske karusellen.

De som ble skutt må se til å besinne seg

I de ti årene som har gått, har vi brukt uendelig flere spaltemeter på patosfylte forsvar for høyreekstremismens plass rundt det politiske ytringsbordet, enn på å spørre oss selv: Hvordan sikrer vi ytringsfriheten til dem som ble bombet, jaktet på, skutt og hånet av høyreekstremisten som begikk ugjerningen den 22. juli?

Hva slags krefter kreves for å stå oppreist i den politiske debatten – for dem som overlevde angrepet?

For dem som så venner bli lemlestet og myrdet?

For dem som gjemte seg mens lukten av krutt lå over dem?

De som ble skutt i hodet, i armen, i magen?

De som siden den gang har følt på en helt grunnløs skyldfølelse for å ha overlevd?

De berørte må leve med en dato som kommer hvert eneste år. Hva slags mulighet har de til å fortelle om hva de selv mener er politisk viktig når de vet at de umiddelbart vil bli omtalt som de «patetiske egoistiske ungdommene som overlevde Utøya»? Når de vil få høre: «Hvor lenge skal de gnåle om dette og trekke rasismekortet?». Når det de møter er at «22. juli er omskapt til en vanvittig nasjonal offer-pøl der sårene aldri skal få gro og heales-men stadig holdes åpne hver gang enkeltindivid eller grupper trenger å lukke kjeften på sine motstandere...»?2

Den største uretten vi alle i Norge har gjort mot dem, er å forvente av dem at de – som alle vi andre – skal snakke om høyreradikale ideer, om konspirasjonsteorier, om vold og fascisme med kjølighet som i et Dagsnytt 18-studio. Vi ber dem – krever av dem på et utall subtile måter – at også de skal betrakte slike fenomener utenfra, diskuterer dem i et saklig og høflig toneleie, og så la dem ligge. Ja, det var forferdelig det du opplevde, får de høre, men det betyr ikke at du kan si dét, eller gjøre dét, eller at du sitter på noen fasit.

Det har de siste ti årene nærmest ikke vært måte på hvilken forståelse en skal møte autoritære og antihumanistiske uttalelser med – så lenge de kommer fra ytre høyre-hold

Dette er ikke nytt. Det politiske Norge har en lang historie med å møte enkeltgrupper som har måtte ofre ekstra mye, med en kald skulder. Tenk på krigsseilerne eller de kommunistiske motstandsfolkene. Tenk på nordsjødykkerne. Mange av dem som har blitt påført de største arrene i fortellingen om det moderne Norge, har endt med å føle seg på siden av nasjonen.

De som overlevde, ble ikke bare påført 22. juli. De ble også påført dette. Mens vi andre later som om veien inn i det politiske ordskiftet er uforandret, er alt forandret for dem det gjelder.

I det politiske ordskiftet vårt er det altså hulrom etter hulrom som aldri vil bli fylt.

I de konstituerende papirene for Trondheim bystyre i oktober 2011 står det usentimentalt og formelt: «Om fritak etter valget: Det må foretas noen endringer på lista over valgte representanter og vararepresentanter. Arbeiderpartiets medlem nr 5 Christopher Perreau er død».

Rosene har også torner

Selv om vi ikke alle følte oss hjemme i rosetogene, er vi nesten nødt til å finne tilbake dit. Men ikke for å samles om å sørge, denne gangen må vi samles for å snakke med hverandre. Nå må vi også snakke ærlig med hverandre om hva 22. juli 2011 gjorde med oss. For rosene har også torner. Vi må snakke ærlig om de vanskeligste tingene, som følelsen av å være i politisk naboskap med ytterliggående og farlige ideologier – noe ikke bare høyre, men også venstre fløy i Norge har erfaring med.

Dét er vi elendige til å behandle om uten å bli defensive, sinte og vrange. Vi må også snakke om hvorfor ytringsfriheten er så hellig for oss, og så viktig. Det skyldes nettopp at ord har tyngde, vekt og betydning – og kan få konsekvenser.

Samholdet i dagene og ukene etter 22. juli var vakkert, men kunne aldri yte ofrene ved regjeringskvartalet og på Utøya rettferdighet. Rettferdighet for ofrene av 22. juli dreier seg om noe mer enn nasjonale markeringer. Det dreier seg også om å anerkjenne hva de ble utsatt for. Og det innebærer mye mer ubehag enn det vi kunne forvente av hverandre i de sorgtunge og kaotiske første dagene etter et terrorangrep rettet mot ungdom.

Men vi kan, og må, forvente det av hverandre nå.

1Se Rafoss, Tore Witsø: «Å føle fellesskap med fremmede: Rosetogene og følelsenes sosiologi», Norsk sosiologisk tidsskrift 04/2020 samt kapittelet «Hva betydde rosetogene? Rituell samling i et sekulært samfunn» i «Norge etter 22. juli: Forhandlinger om verdier, identiteter og et motstandsdyktig samfunn», red. Syse, Cappelen Akademisk 2018.

2Sitater fra det forhåndsmodererte kommentarfeltet i en godt besøkt norsk «nettavis»

Kommentarer til denne saken