Det er svært mange grunner til å hate 17. mai. De tre første som renner en i hu er ofte: bunadene, den jævla travinga rundt i gatene og 17. mai-fløytene – vuvuzelaene fra helvete. Også har man én som man nesten ikke tør ta i sin munn.

Bunadene skal liksom være vår stolte kulturarv, sånn bortsett fra at det var noe Hulda Garborg diktet opp på 1900-tallet, slik at vi skulle føle oss annerledes enn svenskene – som vi akkurat hadde fridd oss fra. Hvilket er komplett ulogisk, ettersom de også hadde bunad, som attpåtil så til forveksling lik ut.

Folkedrakten er noe vi bruker i snitt fem ganger i livet, noe som gjør det til verdens mest eksklusive plagg, med tanke på at det koster vanvittige 50.000 kroner med alt ekstrautstyret. Omtrent som en bruktbil, altså, bare at farkosten som regel varer 100.000 kilometer og ikke trengs å sys ut 2 cm for hvert år.

Det forunderlige er at alle bare ha bunad i dag. Faktisk har det aldri vært mer populært, selv om ingen lengre er redd for at svensk kultur skal sluke oss opp (selv om Afzelius, Sven Bertil Taube og Lill Lindfors har prøvd). Uansett, bunad er sannsynligvis det mest ukledelige plagget på jord. Det får en topptrent sylfide til å se ut som ei dundre på et øyeblikk.

I en tid der folk er manisk opptatt av å se godt ut – hvor helsekost, crossfit og zumba er en livsstil man sjelden fraviker – velger man altså å slenge alt over ripa ved å iføre oss en drakt som uansett utgangspunkt gir samtlige en tønnefasong.

Bunad, fløyter og marsjering er ille nok, men det er selvsagt én ting som er verre enn samtlige av dem til sammen – skolekorpsene.

For at du skal forstå denne aversjonen, tror jeg at jeg må gå helt tilbake til barndommen. Som de fleste andre traumer, starter også denne der.

Jeg vokste opp et lite sted i Nord-Norge. Selv om man kanskje skulle tro det, var det ingen armod i oppveksten, ettersom vi hadde greit med mat. Men fritidsaktivitetene strakk seg stort sett til fotball, langrenn og friidrett. Det var imidlertid én aktivitet alle ungene i bygda ble tvunget med på – en slags dugnadsplikt som hørte med, hvis man var så uheldig å komme derfra.

Foruten meg, var det en betydelig ungeskokk i oppkjørselen. Søskenbarnene mine, Line og Hans, søsknene mine, Hege, Jon Eirik, Pål, Mats og Cecilie, og naboene, Steve, Kim, Anders og Anniken. Og én oppkjørsel lengre bort fant man Kine og Bent. Alle skulle lide samme skjebne.

Det er en lettelse i dag å tenke på at det likevel gikk bra med alle, kanskje med unntak av Mats – han ble Tottenham-supporter. Men en lengre periode spøkte det virkelig. Ja, i flere år så det ut til å gå riktig galt. Det føles tungt å prate om selv - jeg snakker om perioden der vi alle spilte i … korps.

Jeg kan aldri huske hvordan jeg ble innrullert. Plutselig var vi bare der, iført en turkis og gul skoleuniform med fjollete hatt, og med en lilla – svært lite matchende – bukse med stripe i. Jeg tror jeg med sikkerhet kan si at jeg aldri har vært styggere kledd. Selv ironiske fester med «bad taste» som tema vil aldri komme i nærheten av en slik grotesk estetikk. Personen som sto for designen må ha vært en slags moteverdenens Goebbels. At hensiktene var alt annet enn gode, var åpenbart.

Jeg antar at indoktrineringen foregikk omtrent slik: «Hvis ikke barnet ditt blir med korpset, vil det forsvinne, og Trollvik vil aldri igjen kunne oppleve ordentlig 17. mai».

Vet ikke om det var helt i en slik sammenheng det ble sagt, men Jesus uttrykte det i alle fall så fortreffelig, da han sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».

Ville det nå egentlig vært så ille, om skolekorpsene skulle dø ut? Jeg hadde – hvilken som helst dag i uka – gladelig valgt å høre et utight, tonedøvt death-metal-band foran et korps. Ja, jeg ville selv foretrukket et trekkspillensemble øvende daglig i naboleiligheten.

Det er ikke tilfeldig at det likt-klingende engelske ordet «corpse» betyr «lik». Ingen ved sine fulle fem vil hevde at de liker sånne korpsmarsjer. Hvis du satte på «Gammel jegermarsj» på høyt volum i leiligheten din, ville det raskt utløst bekymringsmeldinger til PST eller folk i hvite frakker ville banket på døra.

Les også

«Det er absurd at vi 50 år etter, fortsatt må kjempe for det»

Den verste dagen av dem alle var 17. mai. Vi ble pisket opp klokka fem om morgenen. Da måtte uniformen strykes, instrumentet sjekkes og man måtte forberede værtilpasninger – uansett hva værvarsler Kristian Trægde slengte etter oss.

Var det høljeregn, måtte man iføre seg en gjennomsiktig regnkåpe – slik at det før nevnte uniformsdesignet var godt synlig. Var det snøvær, måtte man ha såler i skoene og stillongs. I Nord-Norge var dette den hyppigste bekledningen.

Ettersom andre bygder ikke var like flinke til å tvinge ungene til slikt, ble vi etter en runde langs gjørmeveien ved Trollvik skole sendt til Hemingsjorda, tre mil unna. At de ville ha oss, var forunderlig, for vi var virkelig helt fryktelig dårlige. Men hva er vel 17. mai uten en surt-spillende klarinett, en skarptromme som ikke klarte å holde jevnt tempo og en baryton som hadde tatt opp feil noter, men likevel forsøkte å få det som sto der til å passe sammen med oss andre.

Jeg husker endeløse episoder hvor vi ble løpende etter notene som vinden hadde slengt i en søledam, mens sidelengs regn pisket oss i ansiktet.

Les også

«Skal man ikke ha rett til å forsvare familien?»

Jeg kan aldri huske at det var noe gøy, verken på øvinger eller 17. mai. Spiller man fotball, får man innimellom en fin opplevelse sammen – sånn som når laget scorer mål eller vinner en kamp. Å spille i korps er som en hel sesong uten målkjenning – hvor treneren slutter midtveis og alt er i fullstendig oppløsnng. Det forunderlige var at ingen gjorde mytteri, selv når alt håp om å få til noe bra var borte.

De eldre i korpset hadde ymtet frempå om at korpsstevnene var der det skjedde, så jeg hadde en viss forventning til dette, da de stablet oss inn i en buss og sendte oss en syv timers busstur til Myre, hvor vi traff andre korps i samme ærend.

Som korpsets yngste, diltet jeg stort sett etter de større guttene. Kan ikke huske at jeg pratet stort, men ble i alle fall offer for det klassiske innvielsesritualet – hvor jeg kom for å legge meg første kvelden, og oppdaget at noen hadde skåret et svært hull i luftmadrassen. Velkommen skal du være, liksom.

Men vi fikk medaljer. Det var da noe. Med det slunkne utbyttet idrettskarrieren min hadde gitt, var i alle fall dette noe som spedde på samlingen. Selv om medaljen selvsagt ikke markerte at man var god til noe som helst. Man hadde bare møtt opp.

Høydepunktet var diskoteket på lørdag, hvor vi yngste gikk rundt og kikket på jenter vi aldri ville tørre å prate til – og enda mindre – danse med. Det fungerte som en påminnelse om at tenårene kanskje ikke kom til å bli tilbragt så omflanket av vakre kvinner som man kanskje hadde tenkt.

Les også

«Da jeg «møtte» Maradona og lærte russisk mentalitet å kjenne»

Frelsesarmeens grunnlegger – William Booth – spurte en gang om «hvorfor djevelen skulle ha all den gode musikken?» Jeg antar at han med tiden kom frem til at hvis man ikke kan slå dem, bør man slå seg sammen med dem. Frelsesarmeens kjennetegn ble i alle fall det mest djevelske av alt – korpsene.

Men la for all del ikke meg ta gleden fra dem som faktisk elsker korps. Jeg er raus nok til å godta mangfold. Jeg aksepterer at folk samler på slanger eller har seksuell omgang med trær – så hvorfor ikke korps. Når det dere elsker kommer vrælende gjennom Dronningens gate, til ellevill jubel fra flaggviftende unger, vil dere imidlertid finne meg evakuert i en bunker – i fosterstilling – sammen med noen som er der i et helt annet ærend – nemlig at de forbereder seg på Tredje verdenskrig.

God 17. mai!