Gå til sidens hovedinnhold

Det skjedde i Trondheim og på Innherred så vel som i Berlin og Łódź

Holocaustdagen er en dag til ettertanke. Men hva med de andre 364 dagene i året?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Datoen 27. januar ble i 2005 ratifisert av FN som en internasjonal minnedag for Holocaust. Ordet beskriver ikke lenger en massakre, men heller tilintetgjørelsen av storparten av de europeiske jødene og andre folkegrupper under den andre verdenskrig, gjennomført av Nazi-Tyskland og andre kollaboratører.

Holocaustdagen er en symboltung dag for den lille nasjonale minoriteten her i Norge.

I dag er det 76 år siden konsentrasjonsleiren Auschwitz ble frigjort av den røde armé. Omtrent én tredel av den norsk-jødiske befolkningen ble deportert fra Norge og drept der, i den største og mest notoriske av de nazistiske dødsleirene (historiker Bjarte Bruland setter antallet av deporterte jøder fra Norge til 776). Holocaustdagen blir markert blant storsamfunnet og i flere mindre arrangement over hele landet. Det er en dag til ettertanke - til refleksjon. Men hva med de andre 364 dagene i året?

Mange med jødisk bakgrunn i Norge mistet familie på grunn av nazistene og deres medløpere i denne perioden. Nyere forskning gjennomført av HL-senteret (et av syv freds- og menneskerettighetssenter i Norge), viser at stereotypiene av jøder blant den norske befolkningen er minkende. Allikevel er prosentandelen av norske jøder som unngår å identifisere sin bakgrunn for frykt av negative holdninger økende. En av de bakenforliggende grunnene til en voksende uro er det internasjonale handlings- og ordskiftet. Økende synlighet av nynazistisk og rasistisk motivert vold, regjeringer som lefler med fascisme, hundre år gamle antisemittistiske troper modernisert til «nye», virale konspirasjonsteorier er alle med å bidra til en urovekkende følelse av et deja-vu. En internasjonal minnedag, selv om den er et viktig symbol, er ikke tilstrekkelig for å motvirke antidemokratiske og fremmedgjørende krefter blant befolkningen.

Gjennom de siste tretti årene har undervisning om holocaust hatt en sentral framvekst i både nasjonale så vel som internasjonale læreplaner. Holocaust nevnes blant annet både i samfunns- og historiefagets nye kompetansemål som et eksempel på folkemord. Norge er også tilsluttet IHRA (International holocaust Remembrance Alliance) som er et samarbeid bestående av 31 medlemsland hvor målet er å fremme undervisning, forskning og erindring om holocaust.

Undervisning om holocaust er utvilsomt fortsatt viktig og nødvendig i dagens samfunn. En studie gjennomført på 11 000 unge mellom 18-39 år i USA viser at majoriteten av respondentene manglet en grunnleggende forståelse for hva holocaust er. I tillegg beskrev halvparten av respondentene at de hadde vært i kontakt med holocaustbenektelse gjennom sosiale medier eller andre poster på nettet. Stater som New York, med en historisk høy prosent av overlevende fra de nazistiske konsentrasjonsleirene, hadde like høye tall i undersøkelsen som stater med få overlevende. Det er viktig å bemerke at selv om dette var en amerikansk undersøkelse, så er spredningen av holocaustbenektelse og desinformasjon et globalt fenomen.

Tidens tegn viser hvordan en etablert, dyrket og forsterket virkelighetsflukt kan føre til voldelige opptøyer i en av verdens mer demokratisk anlagte supermakter. En kritisk historiebevissthet og evne til kritisk refleksjon og vurdering er grunnleggende verdier og egenskaper i et demokratisk og mangfoldig samfunn, og det er dermed svært bekymringsverdig å følge med på utviklingen man ser i USA.

Vitnegenerasjonens beklagelige, men naturlige frafall er da enda mer graverende sett i kontekst med denne økende antidemokratiske og rasistiske utviklingen i både politikk og media - deres stemmer er ikke lenger bolverk. Og tiden, spesielt vår lineære oppfattelse av den, er ikke vår allierte i holdningsskapende arbeid som benytter seg av holocaust som et nullpunkt for menneskehetens grusomhet.

På 60-tallet skrev den tyske filosofen Theodor Adorno et essay titulert «Education after Auschwitz». Et av hans sentrale poeng var at vi ikke må unngå å forstå hva Auschwitz, eller holocaust i den brede forstand, faktisk var. Vi kan ikke risikere å fjerne oss fra hendelsen på bakgrunn av dens grusomme uvirkelighet. Det skjedde og dermed kan hendelsen bli gjentatt. De siste 76 årene av menneskelig historie er ikke unntatt folkemord basert på lignende mekanismer.

Denne måneden lanserer IHRA i samarbeid med UNESCO en respons til den forutnevnte forskningsrapporten i form av et tredelt program og materialer som skal medvirke til økt forståelse av holocaustbenektelse blant politikere, utdanningsinstitusjoner og samfunnet som helhet. Her til lands lanseres også en ny handlingsplan mot antisemittisme i dag (27. januar 2021), en plan som vil styrke eksisterende holdningsskapende arbeid i skoler og læringsinstitusjone, samt gi synlighet og støtte til viktige kulturinstitusjoner som Jødiske museum i Trondheim og Oslo og nasjonens freds- og menneskerettighetssenter.

Men hvordan kan skoler og lærere her i Trøndelag benytte seg av eksisterende ressurser i sin undervisning om holocaust? Hvordan skal man, i en allerede travel hverdag med for store klasser finne tid til å tilrettelegge for den dybdelæringen som læreplanene fremmer? Den tyske kulturviteren Aleida Assman var tidlig ute å kritisere det hun kalte en «universalisering» av holocaust der Holocaust blir et begrep som alle kjenner til, men som ingen skjønner innholdet eller betydningen av. Holocaust er blitt et universelt symbol for ondskap, og da blir det lett å overse at det skjedde i helt vanlige nabolag og at det ble utført av helt vanlige folk mot andre vanlige folk. Assmann mener at de individuelle europeiske nasjonene må ta ansvar for å innrette sitt arbeid med holocaust til et lokalt nivå, ettersom det er på det lokale, og personlige nivået at personer under annen verdenskrig ble utsatt for forfølgelse, ble hjulpet, angitt, drept og reddet.

Det skjedde i Trondheim og på Innherred så vel som i Berlin og Łódź. Bruk nærområdet, bruk lokale museer og deres læringsressurser.

Et godt eksempel på en digitalt tilgjengelig ressurs er nettstedet www.jodiskefotspor.no. Dette er et digitalt arkiv av norsk-jødisk liv nord for Dovre, utviklet av Jødiske museum i Trondheim. «Jødiske fotspor i nord» gir tilgang til en lokalhistorisk forankring til å forstå holocaust på et lokalt, mikrohistorisk nivå, og er en uvurderlig lokalhistorisk ressurs.

«Aldri mer Auschwitz» er ikke et slagord én dag i året. Det er kun hvis det er mottoet man lever etter hver dag og i hver situasjon, at vi vil kunne si at vi har lært av historien.

Kommentarer til denne saken