Gå til sidens hovedinnhold

Det jeg trenger for å sove om natta, er at jeg får jobben min tilbake før sydenferier og luksusreiser blir prioritert.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Hvordan går det, egentlig?

Mange spør, og jeg svarer litt på vane at: Jo, det går.

Helst vil jeg skrike at verden er urettferdig, og at alt jeg vil er å gå på jobb som normalt. Om ikke det går vil jeg bare vite at jobben min finnes når jeg kan komme tilbake. For det vet jeg ikke at den er. Jeg håper og tror den er det, men når Inge på Lian slamrer med døra i det han må innse at løpet er kjørt, blir jeg skuddredd og klamrer meg fast til det jeg fortsatt har igjen og lukker øynene i frykt om at det er jeg som må gi opp som nestemann.

Det er kanskje naivt å tro at jeg kan drive en uteplass som går i pluss og gjør det så bra at det går an å leve av det. Kanskje er det dumt å tro at å jobbe med musikk og kultur skal være mulig. I så fall er jeg naiv og dum. For det er det jeg har gjort i et tiår allerede, i alle trinnene på rangstigen fra nederst på gulvet i oppvasken til eier av egen bar med stamgjester som støtter uteplassen min mer enn det jeg kunne håpt på.

2. april i år er det ti år siden jeg begynte som frivillig på Hulen i Bergen. Sto i baren og serverte min første øl under en konsert med Honningbarna og Oslo Ess til et stappfullt lokale. Ti år med lange dager, seine netter, klamme fester og gnagsår mellom ørene av høy musikk og folk som sier jeg burde finne meg en ordentlig jobb. Og fortsatt elsker jeg jobben min så høyt at jeg ikke ser for meg å være noe som helst annet sted enn bak den svette baren med de klamme kollegene mine. Med et stort smil, fordi det får meg til å føle at jeg lever. Og fordi de er de beste folka jeg noensinne har møtt.

10. april 2019 mistet jeg samboeren min, som også var sjefen min og eier av baren og scenen jeg jobbet ved. En av de første tingene jeg sa da de verste tårene var gitt seg var at jeg ville fortsette i hans sted. Ta over skuta og håpe å se den seile videre. Om det så gikk til bunns under mitt styre føltes det viktig å i alle fall prøve. Naivt, kanskje. Men fy søren så godt det føltes da vi hadde omsetningsrekord etter omsetningsrekord, og da band kom tilbake og ville ha en til konsert fordi den forrige var helt fantastisk. Da jeg faktisk ikke styrte skuta på grunn og jeg følte at jeg faktisk klarte å holde hodet over vann, til tross for verdens bratteste læringskurve. Hadde jeg bare visst hva jeg gikk til vet jeg ikke om jeg hadde gjort det igjen.

Og det gjør derfor enda mer vondt å måtte si til dem som spør at vi ikke vet når vi åpner igjen. At vi ikke vet -om- vi kommer til å åpne igjen. Vi håper og tror at vi åpner igjen når ting gir seg, men pengene tar slutt på et tidspunkt. En gang må man si at man ikke orker å stå i det lenger.

Oslo har fått det verste av denne pandemien her i Norge, men det betyr ikke at vi i resten av landet har det fett. Vi levde fra hånd til munn før, men nå er det kun et stort gap hvor vi kaster alt vi har og eier inn i. Selv om vi får 80 prosent av faste kostnader dekt er det fortsatt 20 prosent tap hver eneste måned. Og så har du det som ikke sees på som faste kostnader. Det skal også dekkes av oppsparte midler.

Men når du lever fra hånd til munn lever du på snille huseiere og gode avtaler. Og du lever på innsamlingsaksjoner, t-skjortesalg og håp om at dette går over snart. For hånd til munn fungerer ikke lenger når munnen har slukt hånda, albuen, kanskje hele skuldra.

Så det jeg trenger for å sove om natta, er at jeg får jobben min tilbake før sydenferier og luksusreiser blir prioritert. Det gjør meg sint, frustrert og oppgitt at jeg ikke får et tidsperspektiv på når jeg kan få jobben min tilbake, men at ferien til syden kan bestilles allerede nå for sommeren som er noen måneder unna. At vi får nye nedstenginger og at samme setning inneholder gladmeldinger om at hele familien forhåpentligvis kan kose seg i utlandet i sommer henger ikke på greip.

Jeg vil ha forutsigbarhet i en usikker periode, og jeg vil at man skal sikre arbeidsplassene til de som har noe å gå tilbake til før fritidstilbudene går tilbake til normalen. Man stenger ned fotballen før skolen stenger også, så hvorfor er det ikke likt for voksne som det er for barn?

Og det verste av alt er når politikere med millionlønninger forteller deg at jobben du gjør ikke er verdt å ta vare på, og at den støtta du får nå må da være nok?At det er da bare å skifte jobb og gjøre noe annet en stund når alt du har jobbet for og lagt sjela di i er der du står i dag, og at alle må bidra i dugnaden når det ikke er en dugnad, men en utgiftspost de ikke er klare for å ta - så du må ta den for dem. Både bedriften din og du personlig i form av redusert inntekt i alle ender. For det er de med minst bedrift, og minst lønn, som må ofre seg for at de store overlever. Er det ikke sånn det fungerer?

Kan vi alle begynne å innse at alkohol ikke er den store stygge ulven her, at vi som jobber med alkohol faktisk vet hva vi holder med på når vi serverer gjestene våre og at smitten kommer til å smitte like mye, om ikke mer, på nærbutikken som på konsert der folk sitter i ro på tilviste stoler. De som ikke overholder reglene på et utested eller et konsertsted blir bortvist. Om noen står litt for nære i køen på en stappfull butikk uten vekter på toilljdag, hva skjer da?

Jeg tror på at butikkansatte har kontroll på butikken sin og jeg vet at fulle mennesker er vanskelige å håndtere, men hva med å gi oss tiltro til det vi har holdt på med i flere tiår, så kanskje vi alle overlever denne pandemien?

Er det virkelig for mye forlangt?

Kommentarer til denne saken