Nå skal det bli fart på det «grønne skiftet». Venstresida i norsk politikk skal opp på barrikadene. Klimaaktivister må bli industripolitikere, og grønn industriutvikling blir fanesak i valgkampen. Det blir «En kamp for vindmøller» i følge Magnus Engen Marsdal, leder for Manifest Tankesmie.

Forstår han ikke hvilke enorme skader vindkraftindustrien gjør på natur, miljø, samfunn og mennesker? Uberørte landskap raseres. Ikoniske fjell sprenges i stykker. Urbefolkninga – som på Fosen – mister reinbeite og livsgrunnlag. Trygge bomiljø ødelegges. Folk får helseplager, fylles med sorg og sinne over det som går tapt. Det skjer over hele landet. Fjell og kyst blir kledd med stadig mer ruvende vindturbiner. Hundrevis av dem. Venstresida har alltid stått for solidaritet med de som blir utsatt for overgrep og utbytting. Å snu ryggen til det store folkeopprøret mot vindkraft vil være et enormt svik.

Manifest som er «venstresidas tankesmie» har tatt initiativ til Grønn Industri 21. Med seg har de: Norsk Tjenestemannslag, fagbevegelsen i oljesektoren, Framtiden i våre hender, Kværner og Aker Solutions. Formålet er å utrede «hvordan utslippskutt globalt kan skape grønn industriutvikling nasjonalt». Hva det betyr, gjør Magnus Engen Marsdal og Isak Lekve klart i artikkelen «En kamp for vindmøller»:

«Skal vi unngå at grunnen smuldrer under Norge, som industrinasjon og velferdsstat, haster det å videreutvikle andre bærekraftige industrier» skriver de. «Uten grønn industriutvikling vil en sluttdato for oljen bety sluttdato for mye annet – også mange jobber i det offentlige».

Det må ikke overlates til industrieiere og Høyre.

«Derfor må klimaaktivister bli industripolitikere. Venstresiden må bli produksjonspartier, ikke bare fordelingspartier. Og grønn industriutvikling må bli en hovedsak ved valget i 2021».

Les også

Massive inngrep i urørt natur framstår som det tvert motsatte av naturvern

Grønn vekst?

Hva skal så industrien og Norge satse på i følge Marsdal? Havvind – selvfølgelig!

Det vil også Høyre. Både i regjering og lokalt. Før valget i fjor foreslo Pål Sæther Eiden havvind utenfor Trøndelagskysten – på Frøyabanken eller i Ytre Vikna.

Havvind-anlegg vil virke på livet under vann. Turbinene må forankres. Kabler skal føre strøm til land. De har elektromagnetiske felt som påvirker krabbe, hummer og fisk. De mister retningssansen. Beiting og reproduksjon hos fisk er påvist å bli dårligere. Støy skader hørselen til hvalene. Også til havs vil fugler bli drept av rotorbladene. Mikroplast fra rotorblad som slites, havner i sjøen.

I det offentlige bildet er «det grønne skiftet» omtrent ensbetydende med vindkraft. Men det fins grønne alternativ:

Vannkrafta dekker energibehovet innenlands, og vi eksporterer kraft. Ved å oppgraderer eldre kraftverk kan vi få 20-30 terawattimer (Twh) ekstra, men skattereglene gjør det ulønnsomt. Det er ca 8 ganger mer enn Fosen Vind med 278 turbiner (3,4 Twh) gir hvis det blåser jevnt. Det satses heller ikke på energisparing. I offentlige og store bygg vil det gi mange arbeidsplassar, både i byggnæringa og i industrien som leverer byggmaterial. 1 TWh spart energi i bygg hvert år, gir minst 8.000 varige arbeidsplasser. I følge forskere ved SINTEF/NTNU kan vi spare 40 TWh fram mot 2040. Alt dette gir kraft, arbeid og inntekt uten nye naturinngrep.

Les også

Oppfinnsomme Finn fra Trondheim lagde egen vindturbin på hytta: – Lager strøm tilsvarende 2400 liter diesel i året

Knefall

Vi som er motstandere av vindkraft ser hvordan enorme vindkraftverk ødelegger naturen og endrer landskap for evig. Tvang og traumer har skapt et folkeopprør over hele landet. Å fylle fjorder, fiskebanker og hav med vindindustri er et nytt skrekk-scenario.

Vindkraftutbygginga både på land og til havs drives fram av store internasjonale kapitalkonsern. De plasserer sine enorme fortjenester i skatteparadis. Politikere og industriledere ønsker å skape vekst ved å selge varer og tjenester til denne type selskap. Men skal dette virkelig være venstresida sin industripolitikk i framtida?

Skal venstresida gjøre knefall for de kapitalistiske kreftene som i stadig sterkere grad dominerer verden? Da snakker vi ikke om et grønne skifte, men om det grønne sviket.