Vi menn snakker ikke om følelser. Vi gråter aldri, med to unntak. Da Apollo Creed døde i «Rocky IV» og da Jennifer Beals tok av seg sveisemaska i «Flashdance». Første gangen av sorg, andre gangen av forbløffelse og pur lykke. Gi oss nok fotball, rødt kjøtt og, ja du vet, så er vi i fullstendig harmoni. Vi blir medgjørlige.

Men vi sliter med å få utløp for følelsene. Vi er ofte fåmælte og bitre. Men nå. Ja, nå. Vi har funnet vårt tempel. Lerkendal. Rosenborg, ja. Like godt som seier, er smertende nederlag. Vi blir renset. Vi kommer i kontakt med vår indre Donald Trump. Og vekk med ham. All den frustrasjonen vi ikke får ut på jobb, i hjemmet, alle innestengte følelser, det er bedre enn klemmeklubben i «Fight Club». Dette er True Bromance på aller høyeste nivå, voksne menn hytter nevene, brøler ut all sin frustrasjon, og får anerkjennende nikk fra sidemannen. Kanskje omfavner vi hverandre forsiktig, vi føler på kjærlighet, vi føler på fellesskap. Vi brøler at Markus Henriksen er krise som sentral midtbane, han spiller kun på tvers eller bakover, forserer aldri en mann. Og hva pokker tenkte Reka på da han tok ut Ciljan mot VIF, den eneste spilleren som prøver på og er i stand til å forsere et ledd. Har Dorsin hengt opp riv-av-lapper på de lokale matvareforretningene i Finland og på Island, med Bill.mrk. «Ring hvis du har erfaring fra den lokale bedriftsserien».

Uten å vite det gjør Rosenborg mer for trønderske familier enn all verdens familievernkontor. 2x45 minutter, og vi kommer hjem, klar til å ta hagen, rydde i klesskap, vi kan til og med strekke oss til en episode eller to av «Tid for hjem». Lerkendal er bedre enn parterapi. Denne våren har vært en sann svir. Selv har jeg blitt kvitt irritasjonen over markedsverdien Trondheim kommune har satt på leiligheten min, man skulle tro det var en funkisvilla i Beverly Hills. Restskatten er som flaskepant å regne, jeg betaler med glede. Renteøkningene fra Norges Bank tar jeg med et smil. Jeg synes Märtha Louise og Durek Verrett er verdens mest jordnære par. Märtha Louise burde blitt dronning. Jeg synes «Nå er det vanlige folks tur» er tidenes beste politiske valgspråk.

Og til alle dere som tar en telefonsamtale når dere egentlig burde pakket ned matvarene i butikken, fra nå av er dere mine hjertevenner. Jeg er glad i dere. Ja, alle kan få være vennene mine. Jeg har en klem til dere alle. Jeg har blitt en klemmer. Jeg klemmer hele tiden. Det er godt å klemme. Sommeren kan bli som den vil, jeg har Lerkendal.

Men det hender jeg kjenner irritasjonen kommer krypende fordi det ikke er plass til varene mine på handlebåndet i butikken, fordi en eller annen står og prater med moren sin, kona si, ja, hvem det nå måtte være. Men det gjør ingenting. Jeg går på Lerkendal, og ser Rosenborg bli spist like lett som et barn spiser softis på 17. mai, mens jeg nynner muntert til Raga Rockers:

«Er det ikke deilig å ha noen å hate
Føles det ikke godt å ha noen å hate
Er det ikke herlig å slå dem flate
Er det ikke deilig å ha noen å hate»

Åh, det er så godt!