Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I går holdt Vladimir Putin en sensasjonell, absurd og bekmørk tale fra Kreml, før han signerte Russlands anerkjennelse av «uavhengigheten» til Luhansk og Donetsk og beordret russiske «fredsbevarende» styrker inn på ukrainsk territorium. Foruten en eksotisk, langtekkelig og helt feilaktig historiefortelling, gjorde Putin det klart i både innhold og fremføring at han ikke anser Ukraina som en selvstendig, ekte nasjon. Det er oppriktig skremmende å se en statsleder opptre med den indignerte selvrettferdigheten til en slags forsmådd, truende og voldelig ekskjæreste. Jeg kan bare tenke meg hvordan det oppleves for ukrainere.
Den største feilen vi kan gjøre nå, er å overse det Putin sier. Det er på tide å ta ham på ordet.
Diplomatiets sammenbrudd
Da Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget i 2016 og store deler av etablissementet i medier og politikk måtte gå i seg selv og revurdere det meste de trodde de forsto om politikk, skrev den amerikansk-russiske journalisten Masha Gessen en viktig og skremmende huskeliste: Autokrati: Regler for overlevelse. Gessens første regel var: «Believe the autocrat». Tro på autokraten.
Gessens poeng var at den beste måten å forutse hva en autoritær leder akter å gjøre, er å faktisk lytte til det den autoritære lederen sier. De advarte mot troen på at Donald Trump ville bli «normal», presidentaktig og mer seriøs og forutsigbar i det øyeblikket han gikk fra å være en karismatisk og demagogisk presidentkandidat, til å bli president.
«Denne troen syntes for meg å komme av en manglende evne til å ta inn over seg Trumps presidentskap som virkelighet, snarere enn fra noen form for historisk erfaring med tidligere presidentskifter», skrev de senere.
Poenget står seg godt, og er en viktig påminner i situasjonen Europa står i nå: Vår tro på institusjonenes styrke og stabilitet er en viktig kilde til både selvtillit og trygghet. Men vi må aldri tro at fred, sikkerhet, og respekt for demokrati eller folkerett er noen naturtilstand. Dersom noen sier at de akter å rive i stykker det bestående, gjør du lurt i å ta dem på ordet, snarere enn å vifte det vekk som overdrivelser og lek med ord.
Russlands språk om sitt uavhengige naboland Ukraina er kvelende, og bygger opp til en slags «omsorgsfull» vold: Den russiske utenriksminister Lavrovs omtale av Ukraina og andre tidligere østblokkland som «foreldreløse» ( «orphaned») for en tid tilbake var et patriarkalsk, «kjærlig» forvarsel om Putins tale, som mer var en bitter, aggressiv harang over de utakknemlige ukrainerne som har glemt hvem som «skapte» dem (ja, du gjettet riktig: Det var visst ikke ukrainerne selv, kunne Putin forklare). Talen var i praksis en utslettelse av anerkjennelsen av Ukraina som nasjon.
Vladimir Putins sjåvinistiske, truende og usammenhengende tale mandag ettermiddag er sjokkerende for de fleste. Men den burde likevel ikke overraske.
Tysklands langsiktige politikk overfor Russland kan føre til en økt risiko for autoritære strømninger
Russlands velregisserte og lynraske de facto anneksjon av Luhansk og Donetsk som «uavhengige stater» er tilsvarende rystende – men burde av samme grunn ikke være overraskende. I påfallende mange av analysene som har versert i norske medier i opptakten til Russlands forbrytelse mot folkeretten, har forklaringene mest bygget på kjølig, teoretisk analyse alene: Stater er rasjonelle aktører / de søker sikkerhet / Russland er en rasjonell aktør / Russland reagerer på Natos utvidelse østover / de er ute etter nye sikkerhetsgarantier fra vesten.
Alt dette er nyttig innsikt. Men noen ganger får du faktisk ikke hele bildet i fjernt fugleperspektiv. For å forstå hva som virkelig foregår må du se aktørene på bakken i øynene. Lytte til hva de sier. Ta stilling til hva de lyver om og ikke. Se hvilke myter de omgir seg med, hva slags politikk de står for – og ta dem på ordet.
Det som nemlig har fått oppsiktsvekkende lite plass blant mange av dem som har analysert krisen de siste ukene, er hva den politiske utviklingen i Russland de siste tjue årene kan fortelle oss om hva vi kan forvente av adferd.
Historien kan nemlig fortelle oss en hel del om hva en har i vente når autoritære statsledere innhyllet i macho-estetikk holder taler til sin egen befolkning om hva slags skjebnefellesskap de deler med et «fortapt» naboland. Etter flere års russisk mytologi om Ukraina burde det være åpenbart for alle hva Putin og hans regimes oppfatning av Ukraina er. Ved å lure seg selv til at Russlands aggresjon mot Ukraina kun dreier seg om sikkerhetspolitikk, har altfor mange – også her i Norge – sett helt vekk fra den nasjonalistiske, demagogiske og ekspansjonistiske retorikken det russiske regimet har servert sine innbyggere på hjemmebane i årevis.
Tom for gulrøtter: Hvorfor bør nye systematiske sanksjoner mot Russland iverksettes?
Da roter en seg fort inn i et verdensbilde der massiv og truende styrkeoppbygging ved et annet lands grense blir et rop om hjelp, ikke aggresjon. Der ultimatum overfor naboene om evig uavhengighet fra andre allianser blir et rimelig ønske om å sikre egen sikkerhet – og ikke en uakseptabel innblanding i frie lands egne forhold. Og der propagandaen som velter ut av Kreml, om de «hjemløse» landene i Øst-Europa, om Russland som offer for ukrainsk aggresjon, om den vestlige verdens forfall og umoral, og om det ubrytelige skjebnefellesskapet mellom storebror Russland og lillesøster Ukraina, blir ubetydelig, noe vi bare skal se bort fra.
Men den er ikke ubetydelig. Akkurat nå skaper den tvert imot en ny virkelighet i Europa, der Ukrainas territorium deles opp, bit for bit: Først Krim, så Luhansk og så Donetsk. Nå rykker russiske «fredsbevarende» styrker inn.
Veldig lite av det Putin sier om Ukraina, er sant. Men det forteller oss likevel mye. Det forteller oss hva som må være sant, for at det Putin gjør skal kunne rettferdiggjøres. Putins løgner om Ukraina forteller oss en viktig sannhet: At et tidligere sovjetland som beveger seg vekk fra Russland og avholder valg er en eksistensiell trussel mot Putin selv. Sannheten om Ukraina truer de forestillingene om Russland som Putin bygger sin makt på. Derfor gir Putins fortelling om Ukraina oss et innblikk i hans egne svakheter – og usikkerheter – som vi gjør klokt i å ta på største alvor.
Som Gessen skrev: Tro på autokraten. Nå er det på tide å revurdere våre egne forestillinger om hva som er mulig og ikke – og begynne å tro på at Putin mener alvor med det han sier.
