Det er nettopp i alvorlige kriser at demokrati er viktig. Det forteller vi andre land, da må vi leve opp til det selv

Påtroppende politisk redaktør Snorre Valen i Nidaros, mener argumentene for regjeringens kriselov, ikke er overbevisende.
Foto: Terje Bendiksby / Vegard Stien.

Påtroppende politisk redaktør Snorre Valen i Nidaros, mener argumentene for regjeringens kriselov, ikke er overbevisende. Foto: Terje Bendiksby / Vegard Stien. Foto:

Av
DEL

KommentarNettopp nå, når så mye er uvisst: Bør vi ikke være forsiktige med å snu opp ned på de politiske systemene vi kjenner, og har tillit til?

De argumentene vi så langt har fått presentert for regjeringens kriselov, er ikke overbevisende.

Virkningene av koronapandemien er til å bli helt rystet av. Det føles som flere uker siden Stortingets spørretime forrige uke, der en litt famlende opposisjon utfordret en litt irritabel regjering på hvor forberedt vi var på pandemien. Nå, åtte dager senere, har arbeidsløsheten eksplodert og norsk økonomi er på vei inn i en krise kanskje uten sidestykke. Alt dette mens tapre helsearbeidere febrilsk forbereder seg på at kapasiteten på sykehusene våre kan komme til å presses til det ytterste.

Da regjeringen og Stortinget tok grep, var det med stor kraft, og med stort gehør i befolkningen. Når Stortinget raskt greier å samle seg om tiltak i krisesituasjoner, ser vi demokratiet vårt på det fineste. Styrken i disse forlikene ligger nettopp i at velgere som er politisk uenige om det meste, alle er representert når ekstra viktige beslutninger fattes. Nå bidrar alle med sitt, holder avstand og holder seg hjemme. Titusenvis møter permitteringer og oppsigelser med tapperhet, og vi venter alle på at dette kan bli enda tøffere.

Akkurat nå forhandles det om en kriselov, som gir regjeringen større handlingsrom på bekostning av Stortingets makt. Det er ikke vanskelig å forstå behovet. Loven skal sikre at regjeringen raskt skal kunne områ seg. Den skal, som det heter i lovforslaget, «legge til rette for forsvarlige og effektive tiltak som er nødvendige for å begrense forstyrrelsen av normale samfunnsfunksjoner som følge av utbruddet av Covid- 19, og for å avhjelpe negative konsekvenser for befolkningen, næringslivet, offentlig sektor og samfunnet for øvrig».

I situasjonen vi står i nå kan nok alle, absolutt alle, stille seg bak det målet. Regjeringen skal nå lede Norge gjennom den mest alvorlige krisa på flere generasjoner. Det krever karakter og viljestyrke av et kaliber som få av oss besitter.

Men å gi regjeringen fullmakt til å omgå Stortinget innenfor et svært bredt felt av saker, er ikke småtterier. En rekke jurister har allerede uttalt seg i sterke, prinsipielle ordelag og advart mot kriseloven. Det kanskje aller største problemet med den foreslåtte loven, er imidlertid vel så praktisk som prinsipielt: Nettopp nå, når så mye er usikkert og uvisst, bør vi være forsiktige med å snu opp ned på de politiske systemene vi kjenner, og har tillit til.

For dette kan, for å si det rett ut, komme til å bli et fryktelig år. Det vi nå ser av fantastisk samhold og dugnadsånd baserer seg på en reell følelse av «vi». Vi står i dette sammen. Vi må alle forberede oss på at enda tøffere dager kan komme. Og det er dessverre ikke sikkert at en mindretallsregjering i en slik krisesituasjon vil ha den naturlige autoriteten til å fortsette å be folk om å gå gjennom store forsakelser i et helt år, uten at motstanden gradvis vil øke. Det kan være vanskelig å se for seg nå, men jo vanskeligere prioriteringer som må gjøres på sykehusene våre, jo flere som kastes ut i fortvilelse når de mister jobben, og jo flere som blir syke uten at det er kapasitet til å hjelpe dem - jo mer vil kreves av oss alle for å greie å være ekstra omsorgsfulle, ekstra forsiktig med kontakt, ekstra innstilt på å hjelpe hverandre.

Så hva om regjeringen, gjerne med gode argumenter, for all del, ser seg nødt til å kjøre gjennom svært upopulære og omstridte tiltak? Vil opposisjonen i det hele tatt kunne fungere om de ikke kan lufte forslag til endringer? Forskriftene kan jo iverksettes før Stortinget kan si noe. Og vil egentlig protester fra opposisjonen - som utgjør Stortingsflertallet - kunne framføres uten å møtes med argumentet «ja, da får dere blokkere det, da»? Det sier seg selv at den terskelen er veldig høy.

Dette skaper ganske enkelt en ny politisk dynamikk som er helt uprøvd, i en tid der vi nettopp trenger velprøvde systemer som nyter tillit.

Å ha mulighet til å oppheve allerede vedtatte forskrifter er noe ganske annet enn en politisk behandling der vedtaket ligger hos Stortinget, som er folkevalgte.

Det beroliges med at et mindretall på Stortinget kan sette forskrifter regjeringen vedtar, til side. Men blir det egentlig så lett? Hvor lett blir det å skape kaos og usikkerhet ved å overkjøre regjeringen, og bidra til forvirring ved å snu vedtak etter de har trådt i kraft?

Dette er jo en av de viktigste fordelene med maktfordelingen mellom Storting og regjering. Lang debatt eller hastebehandling - en blir ferdig med uenighetene på forhånd, og regjeringen gjennomfører folkets, gjennom Stortingets, vilje. Enten blir en enige, eller så må flertallet skjære gjennom og bestemme. Begge deler er uttrykk for en demokratisk prosess som vi alle, alltid, kan og skal stille oss bak.

Det er nettopp i alvorlige kriser at demokratiske spilleregler er viktig. Vi som land forventer ellers at land som er i mer eller mindre kontinuerlig krisetilstand hedrer maktfordelingsprinsippet. Vi belærer kriserammede utviklingsland i viktigheten av demokrati. Jeg tror det kan bli seende rart ut i ettertid at vi - uten særlig debatt - satte det til side selv, med henvisning til at vi var i krise. For det er nettopp nå demokratiet trengs. Vi. Folks vilje til å forsake, til å tåle tøffe tider, til å holde seg hjemme, til å holde barna sine unna bestemor og bestefar, og til å drive hjemmeskole samtidig som en jobber - om en er så heldig å slippe permittering - den hviler jo på at det er vi som gjør dette. «Vi» kjennes mye, mye sterkere om det er våre egne representanter som bestemmer reglene, sammen.

De har rett, lederne våre som sier: Nå er det ikke «jeg», men «vi». Men da er det «vi» som må bestemme. Og vi er representert gjennom Stortinget.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger

Artikkeltags