Det er neppe andre deler av landet hvor ett mediehus har en så dominerende stilling

INNLEGGSFORFATTER: Per Svendsen.

INNLEGGSFORFATTER: Per Svendsen. Foto:

Av

Min glede er først og fremst knyttet til at vi kan få redusert noe av det helt spesielle avismonopolet vi har her i Trøndelag, skriver Per Svendsen.

DEL

MeningerI mitt første brev fra Olderdalen i 2020 til nettavisas redaktør prøvde jeg meg som bokanmelder. I en bisetning i brevet ga jeg uttrykk for stor glede over at vi nå endelig hadde fått en ny avis i Midt-Norge, «Nidaros». Min glede er først og fremst knyttet til at vi kan få redusert noe av det helt spesielle avismonopolet vi har her i Trøndelag. Det er neppe andre deler av landet hvor ett mediehus har en så dominerende stilling. Dette gir Adresseavisen et spesielt ansvar som objektiv nyhetsformidler. Jeg har to ganger etterlyst det balanserte nyhetsbilde som Adresseavisen alltid hevder de står for.

Avisen må berømmes, de ga meg spalteplass begge gangene. Det må imidlertid tilføyes at de på lederplass nevnte at den som bar fram kritikken hadde også politiske motiver, noe som ble dokumentert ved et lederverv hele 40 år tilbake i tid.

Men uavhengig av politisk ståsted, vi er mange som mener det er meget viktig for bevaring av vår nordiske demokratimodell at det er et størst mulig mangfold i de meninger som presenteres i landsdelen vår.

Flere amerikanske presidenter har riktignok blitt valgt uten mediastøtte, og dagens president er heller ikke alltid på «godfot» med store deler av landets presse. Samme bilde finner vi her i vår by og vårt fylke, hvor det ofte er liten sammenheng mellom politisk makt og avismakt. Likevel: En mest mulig balansert og nyansert nyhetsformidling er en av bærebjelken i vårt demokrati.

Setter avisene den politiske dagsorden?

Jeg har hevdet flere ganger at avisene ikke bare har stor makt som nyhetsformidlere, men har kanskje større innflytelse ved at de ofte setter dagsorden i viktige sentrale og lokale politiske spørsmål. Jeg har opplevd at mange redaktører og journalister både skriftlig og muntlig har benektet dette. Minnes en hissig debatt fra Sverige, hvor forfatteren Jan Guillou var en av få som trodde på en slik avismakt. For få dager siden leste jeg i min «papiravis» en «innrømmelse» om at avisene trolig hadde en slik makt. Jeg kan gi ett eksempel fra den alltid pågående eldredebatten som viser avisenes makt ved å sette agenda.

I media blir eldrepolitikk alltid fokusert omkring «livet» på våre sykehjem. Spørsmål som når eldre blir lagt for natten, hvilken mat de får og ikke får, og spesielt bemanningsnormer. De store presseoppslag er nesten alltid knyttet til enkeltpersoner. Ved spesielt kommunevalg er det «livet» på sykehjemmene som lokalpolitikerne har på sin agenda, selv om denne «biten» av eldrepolitikken er langt mindre enn det som skjer av tjenester og pengebruk ute i hjemmene.

Avisredaktørene var politiske størrelser

Buvikingen Harald Langhelle var en betydelig redaktør i Arbeider-Avisa. Han var redaktør i avisa fra 1. januar 1940 til avisa ble stanset av Nazistene 31. januar 1941. Han representerte Ap i Stortinget i perioden 1921-24 og satt i Trondheim bystyre fra 1935. Han ble henrettet som en av de ti soneofrene i Trøndelag den 7. okotober 1942.

Tidligere var avisredaktører alltid sentrale politiske «størrelser» enten i lokalsamfunnene eller også på landsplan. Eksempelvis ble redaktøren av Arbeiderbladet valgt på DNAs landsmøter.

Tidligere sentrale profiler i Adresseavisen, redaktør Harald Torp og Sverre J. Herstad, var samtidig partienes toppkandidater i bystyret og Strinda Herredsstyre. I Arbeider-Avisa hadde redaktørene Ole Øisang og Eigil Gullvåg tilsvarende sentrale politiske posisjoner. Avisenes «lederspalter» og nyhetsstoff var sterkt preget av stor partilojalitet; men samtidig visste vi lesere hva de sto for. Som leser av Adresseavisen i over 70 år mener jeg at avisen, spesielt mellom valgene, har større dekning for sitt slagord «Midt-Norges frie stemme» enn i tidligere tider. Jeg deler imidlertid ikke en av byens høyrerepresentanteners bekymring om at nå er avisen blitt et talerør for venstresiden.

Nettavisa «Nidaros»

Vi har tegnet abonnement i nettavisa «Nidaros»; og oppfordrer andre til å gjøre det samme under henvisning til nevnte viktighet av mangfoldet i nyhetsformidlingen. Adresseavisen tok på alvor nykommeren i trøndersk avishistorie. Til samme tid som «Nidaros» kom på nettet ble det meldt fra avisen at de nå hadde knyttet til seg hele ti nye journalister. Vi to i Olderdalen nytter oss alt for lite av den nye form for nyhetsformidling. Vi elsker ord skrevet på papir.

Neppe mange bruker mer tid enn oss på Adresseavisen papirutgave. Spesielt dødsannonsene der vi naturlig, sett i forhold til egen høy alder, meget ofte finner noen kjente som har «gått ut av tiden». Vi to gamle skulle ønsket «Nidaros» i papirutgave. Slik ble det ikke, og det kunne heller ikke bli slik i vår digitale verden.

Jeg ble litt i undring ved valg av navn på den nye avisen. I undring fordi navnet Nidaros bringer fram så mange traurige minner. Det positive knyttet til navnet Nidaros er at historiker Rolf Grankvist, som har en meget sentral rolle med teksten i filmen «Trondheim i går, i dag, i morgen», og som nå vil gi Nidaros-navnet en ny æra ved å foreslå at både midtbyen og Bymarka burde hete Nidaros.

Jeg begynte i jobb for 70 år siden

Da jeg for snart 70 år siden begynte i min første jobb i byens eldste kolonialgrossistfirma i Kjøpmannsgaten, var hovedtemaet i spisepausene blant mine langt eldre kollegaer fortellinger fra «opprøret» rundt byens navnestrid. Denne historien er helt fantastisk, hvor klimaks ble nådd i 1928 ved en folkeavstemming om byen skulle hete Nidaros eller Trondhjem. Bare 1498 stemte for bynavnet Nidaros og hele 17080 stemte for Trondhjem. Likevel valgte Lagtinget med 20 mot 18 stemmer at byens navn skulle være Nidaros. Dette førte til, som mine arbeidskolleger ofte fortalte om, et voldsomt hat mot tilhengere av navnet Nidaros. De ble regelrett forfulgt og trakassert. Det som beviselig er, at avisa Nidaros som hadde langt flere lesere enn Adresseavisen, mistet ved navnestriden sin lederposisjon. Nidaros var i 1920-årene byens klart ledende presseorgan med et opplag på over 30.000.

I boka «Trondheimsavisene under krigen» av journalistene Hermann Hansen og Per Kristian Orset, har de i ett av bokas kapitler overskriften: «Trondheim – byen med avisdøden». De viser til at om lag 70 aviser i kortere eller lengre tid har kommet ut i Trondheim siden Adresseavisens første nummer 3. juli i 1767. Jeg selv har bare leseminner fra fire av de 70, Adresseavisen, Ny Tid, Nidaros og Arbeider-Avisa. Sistnevnte også min arbeidsplass i unge år.

I vår digitale tid kunne det kanskje være av interesse for Ranheimsavisas lesere å bli litt mere kjent med de mest markante aviser fra trøndersk avishistorie. Det må eventuelt skje i et senere brev fra Olderdalen, hvis noen skulle ønsker det. Den nye avisa Nidaros ønskes velkommen med håp om at den kan bli en viktig del av et ønsket nyansert og rikt avismiljø i Trøndelag.

Etterord

Som nevnt innledningsvis, i mitt januarbrev prøvde jeg meg for første gang som bokanmelder. Nå i februarbrevet skrur jeg meg enda et hakk opp, og slår til med å skrive om pressemakt. (Det er sikkert en eldrediagnose for slikt.) Skal love redaktør og eventuelle lesere at jeg i senere brev er tilbake til mine jordnære temaer, historier knyttet til gamle Ranheim. I marsbrevet ligger på «beddingen» noe om villa-sauehold og hjemmeslakting i mellomkrigsårene. Garantert nevnt i et marsbrev vil også i år være Ranheims første og viktigste vårtegn, Tjeldens ankomst 13. mars på Grytbakkstranda.

Innlegget ble først publisert i Ranheimsavisa.


Artikkeltags