Hva betyr et liker på Facebook, og burde kommunen bry seg?

I helgen ble det kjent at et likerklikk på en festivalplakat fra ungdomshuset UFFA nesten et halvt år etter hadde ledet til et varsel og en bekymringsmelding via hovedverneombudet i Trondheim kommune. Denne saken burde i seg selv vekke bekymring, ikke så mye over bystyremedlem Silje Salomonsen (SV) nettaktivitet, men heller over varslingsinstituttet og farene ved at det kan misbrukes. I et demokrati, med ytringsfrihet, skal terskelen fra administrasjonen i å varsle mot folkevalgte være meget høy.

Når et ungdomshus som UFFA arrangerer konserter, og tar politisk stilling og retter, rett nok spissformulert, kritikk av det kommunale byråkratiet er slik det bør være. Ja, det er faktisk i seg selv det vi alle egentlig burde ønske at det var mer av i Trondheim. At en politiker så viser tegn på støtte til et slikt arrangement er ikke noe som burde være kritikkverdig på et nivå at det blir en varslingssak.

Selvsagt kan det drøftes politisk om saken er bra eller ikke, men det hører ikke hjemme på bordet til et verneombud. På mange måter er kontakt med motstrøms kultur en del av det som utvikler samfunnet videre. Det er en sunn del av demokratiet og en styrke for helheten i det politiske ordskiftet. Selv om språkbruken eller uttrykket kan virke vulgært, ja til og med støtende, bør det ikke i seg selv være grunnlag for et varsel. Slik saken fremstilles virker det som om det skal være et overgrep mot ansatte i deler av kommunen å like en konsertplakat på Facebook. Spørsmålet som egentlig bør stilles er om det ikke er et større demokratisk problem at det i det hele blir til en varslingssak mot navngitte politikere?

Det dreier seg om rommet for samfunnskritikk. Selv om de ikke skal ta politiske beslutninger, de skal følge dem opp, er det likevel ikke slik at det er fritt for at byråkrater i kommunen også sitter med makt til å påvirke. De har påvirkning over gangen i vedtak og prosesser, om noe skjer eller hvordan det skjer. De som sitter på slik makt i et demokrati bør også kunne tåle å høre kritikken fra de makta rammer, uten å la seg krenke.

Byråkrater har selvsagt rett til arbeidsro, samtidig er det ikke slik at de kan forvente en total skjerming fra offentlig interesse. At UFFA-aktivistene er spissformulerte kan virke sårende, men må forstås som en trøtthet i møte med det som virker som et mektig, rigid og lukket system. Fra et demokratiperspektiv kan vi håpe på og be om to ting: 1) At kommunens politikere ikke legger bånd på seg, men tør ta stilling til fordel for initiativ fra byens innbyggere og viser dette offentlig. 2) At byråkratene faktisk følger opp de vedtakene som fattes. Jamfør den 10 år lange trenering av kontraktsforhandlingene mellom kommunen og Svartlamon.