Utvikling, hvis det er det de er ute etter, altså utvikling av fotballferdigheter, skjer best i henhold til den såkalte flytsonemodellen. Det å vinne 15–0 er høyst sannsynlig mindre utviklende enn å tape med samme siffer, skjønt begge deler er helt borti natta. (Og her kommer i parentes en påminnelse om at barneidrett ikke er til primært for framtidens toppidrett. Den er et middel for å bygge selvtillit og sosiale ferdigheter, som også er forutsetningen for sportslig framgang. Det er derfor det offentlige bruker milliarder på idretten; for å gjøre ungene til gode samfunnsborgere.)

Erling Braut Haaland har naturligvis aldri vunnet 15–0. Voksne trenere og foreldre grep alltid inn lenge før det utviklet seg så ille. De forsøkte å unngå det allerede i utgangspunktet, før kampen startet – fordi de hadde kunnskap om den nevnte flytsonemodellen: Det handler om å få utfordringer på eget nivå, men noen ganger må du prøve deg sammen med og mot noen som er bedre enn deg; du går opp i overkant av flytsonen, og noen ganger søker du litt mindre motstands vei; du spiller med og mot noen som ikke ennå har nådd ditt nivå.

Det er som Nardo-legende Roar Maaø en gang sa om sin klubbs gjennom alle tider beste spiller, Roar Strand: Han hadde aldri blitt så god om han ikke var i en så «dårlig» klubb som Nardo; én dag slet han som ei bikkje på guttelaget, altså i overkant av flytsonen, neste dag spilte han sammen med jevnaldrende på småguttelaget, og fikk kjenne på hvordan det var å være av banens beste.

Helt tullete blir det i det øyeblikk klubbene til og med setter sammen egne lag med de beste, såkalte «satsingslag». Det ene er hva det gjør med hver enkelt som blir «satset på»; han føler seg som en av de utvalgte, bokstavelig talt, og har ikke bare godt av det. Dem som blir vraket har det naturligvis helt motsatt, og har definitivt ikke godt av det. I Sverige har de forstått dette, og har et eget uttrykk for det: «Akta tvåan», som verken blir satset på eller vraket. Den personen har ofte det beste utgangspunktet for langvarig framgang.

Det er brukt mange sterke uttrykk om deler av norsk barneidrett; la dem få alkohol før idretten tar dem, den er en forbrytelse mot barna osv. Stort sett er det heldigvis ikke sånn, men i litt for mange tilfeller er det til å begripe at den type spissformuleringer blir brukt. Blant fagfolk og i forskningsmiljøer er det ingen uenighet om hva som setter flest mulig barn i posisjon til å få fram det beste i seg selv; aktiviteter i henhold til flytsonemodellen, og mange nok timer med øving.

Foreldretrenere er på mange måter en sterk side ved den norske modellen, men svakhetene kommer ofte og tydelig nok fram.

De virkelige heltene i barneidretten er sånn som tør å stå fram og si fra. Det koster, som det gjør å være varsler i enhver sammenheng. Norsk idrett råtner hvis disse gir opp.

Og paradoksalt nok: Det blir færre Ødegaarder og Haalander.