Denne fredagen slippes et viktig, historisk dokument over Trondheims-rocken. Byens kanskje viktigste rockeband – Motorpsycho – gir nemlig ut mye av det tidlige materialet, som enten ikke er tilgjengelig lenger eller aldri tidligere har blitt gitt ut. Parallelt med dette, har Ragnar Wold utstilling med bilder han tok av bandet for 30 år siden, i forbindelse med EP-en «Soothe».

Utstillingen finner sted hos Wold kunstformidling.

Fra drøm om å bli rockestjerner til kunstprosjekt

«Salad Days vol. 1» og «Salad Days vol. 2» har boksene blitt kalt, og titlene henspiller på det shakespearianske uttrykket, som er ment å beskrive det å være «ungdommelig» og «uskyldsren». Den første boksen inneholder «Lobotomizer», «Soothe» og diverse uutgitt materiale fra perioden 1990–1993. Den andre inneholder EP-ene «Mountain» og «Another Ugly», i tillegg til albumet «Demon Box» og et livealbum, innspilt i samme periode på Blitz.

– På et tidspunkt smuldret den opprinnelige planen opp. Vi gikk fra drømmen om å være rockestjerner til å være et kunstprosjekt, sier Bent Sæther.

– Det er jo et forsvinnende lite marked for slikt, det blir mest for trofaste fans. Boksene handler om å få samlet på vinyl utgivelser som ikke er tilgjengelige lenger, sier Sæther.

Rettssak om materialet

– Det er på høy tid at det kommer ut. «Mountain-EP-en» har for eksempel aldri vært tilgjengelig på vinyl. Foruten «Demon Box», finnes ingen av de tidlige platene på vinyl lenger. Alt dette var materialet som sto fast i gamle kontrakter, forklarer Hans Magnus Ryan, kanskje bedre kjent som «Snah».

Noe av problemet har vært konflikten Motorpsycho havnet i med sitt gamle plateselskap, Voices of Wonder, hvor bandet endte opp med å saksøke dem tidlig på 90-tallet, for å få retten til eget materiale.

– I rettssalen vant vi alt, bortsett fra eiendomsretten. Der hadde man ikke dommer på området fra tidligere, så man fulgte praksisen i bokbransjen. Det var en hard læringskurve, men det er et tilbakelagt stadium nå. Vi har lisensiert ut alt siden 1994, forklarer Bent.

Bandet har ikke vært i dialog med plateselskapet siden, og boksutgivelsen er kommet til, takket være at et annet plateselskap – Rune Grammofon – har ordnet en avtale.

– Jo flere sånne ting man gjør, dess bedre. Det blir litt sånn selvmytologisering – og viser den spede begynnelsen – men det er moro, ler han.

Går på «jobb» klokka 10 hver dag

Motorpsycho har vært et av Norges mest produktive band, og har i løpet av sin 32-årige eksistens fått gitt ut 35 album (!). Oppskriften er de klare på.

– Vi er på jobb hver dag fra klokka 10, hvor vi lager musikk, og da holder vi på til vi har hentet i barnehagen, og sånt. Jeg føler at vi i alle fall har gjort noe rett, når vi har klart å holde det spennende for oss selv, sier Bent.

– Det er for så vidt stas å selge plater, men det er ikke det som er drivkraften. Jeg oppfatter det mer som et 3D-puslespill, med lyd, visuelt uttrykk og innpakning. Og det handler fortsatt om gleden over å få det til. Man tar de bonusene man får.

– Hvordan er det å få gjenhør med musikk dere holdt på med for 30 år siden?

– Det er en skrekkblandet fryd. Det er ikke alt man synes er like bra. Men vi var cocky og sto i det. Jeg beundrer arrogansen vi hadde. Men jeg tenker innimellom: «Var nå den låten nødvendig?», hehe. Jeg skal ikke si hvilken låt jeg tenker på, men ikke alt var vellykket, kan man vel konkludere, sier Bent.

– Jeg kjenner igjen alt, og har ennå lyst til å spille låtene. Vi har jo gjort så masse, og det er mye som funker, men ikke alt, sier Snah.

– Young var adskillig dypere i alkohol

– Så det er ikke som med Neil Young, at dere tenker: «Det der albumet burde vi aldri gitt ut»?

– Ikke en hel plate. Noen låter, kanskje. Men nå var kanskje Neil Young adskillig dypere i alkohol og coke-skjeen, da han spilte dem inn, enn vi noensinne har vært, ler Bent.

– Motorpsycho har ikke alltid valgt de mest kommersielle rutene – dere er ikke av bandene vi forventer å se på «Hver gang vi møtes».

– Nei, det har aldri vært aktuelt. Men vi får se hvor blakk vi blir, sier Sæther.

Bent og Snah har vært med i bandet helt siden starten i 1990. Men de har kjent hverandre helt siden 1985, hvor de møttes på noen konserter, deriblant Motorhead og TNT.

– Klarer dere hele tiden å være venner, eller er det perioder hvor dere drar i hver deres limousin til spillejobbene?

– Det må bli hver sin «Rent a wreck»-leiebil, i så fall. Det er klart det er en del av rockelivet, ler Ryan.

– Men som med konsertene vi møttes på, har vi alltid vært tiltrukket av de samme greiene, forklarer han.

– Jeg tror vi begge har skjønt at prosessen er det interessante. Folk i Trondheim har også blitt vant til vår musikalske vandring, og forventer hele tiden at «nå må det bli noe nytt», skyter Bent inn.

– Trenger ikke flytte til en livat by

– Hadde det ikke vært lettere å være AC/DC, og bare gi ut samme skiva gang på gang?

– Nei, jeg tror det er mye vanskeligere å holde seg inspirert da. Vi har det gøy, det er derfor vi holder på. Musikken er det som er i sentrum, sier Sæther.

– Men det har aldri falt dere inn å flytte til en annen by, for å hente inspirasjon?

– Det var en periode tidlig i karrieren at vi tenkte at Amsterdam er en fin by. Kanskje skulle vi flytte dit? Men vi fant ut at vi klarer oss bedre med å være oss selv, sier Hans.

– Hans og jeg trenger ikke flytte til en livat by. Vi hadde fått gjort mindre der. Her får vi arbeidsro, sier Bent.

Tok bildet som ble ikonisk logo

For riktig å dokumentere perioden, har Ragnar Wold satt sammen en fotoutstilling som dokumenterer perioden. I 10–15 år var han fotografen som i kanskje størst grad dokumenterte Rocke-Trondheim. Hans mest kjente bilde er unektelig det som ble til den berømte Dumdum Boys-logoen.

Men coveret til «Soothe» hører også blant klassikerne. Det er også fra samme session som bildene til fotoutstillingen er hentet.

– Jeg har hatt med Motorpsycho og gjort siden tidlig i karrieren. 1991 var vel første gang. Og så ble jeg hyret inn for å ta pressebilder i 1992. Jeg var fan med en gang, forteller Wold.

Han mente at man tidlig kunne se at de kom med noe fullstendig nytt.

– De hadde en helt egen attitude, og det var betimelig. De viste på en måte fingeren til oss gamle punkerne, sier Ragnar. Han var selv en viktig aktør i punken og post-punken, gjennom bandene Bitch Boys, Det Elektriske Kjøkken og Helter Skelter.

– Motorpsycho hadde en musikalitet og en dedikasjon som imponerte voldsomt, forteller Wold.

– Jeg er utdannet fotograf, og var i starten veldig inspirert av engelske rockfotografer som Anton Corbijn og Andersson. Det var liksom min inngang til foto. Har alltid vært glad i sort/hvitt-bilder, sier Wold.

Selv sluttet han med fotografering da digitalfotoet kom. Utstillingen får det imidlertid til igjen å krible.

– Da jeg skulle sette sammen dette, fikk jeg lyst til å ta bilder igjen, sier han.