Den norske middelklassen og deres jævla hjemmekontor.

Maria Can, spaltist Nidaros

Maria Can, spaltist Nidaros Foto:

Av

Jeg heter Maria og jeg blir sint, men jeg skal prøve å ikke være sint lenge om gangen og blir det skikkelig ille lover jeg å ringe «sinnatelefonen». Men først skal jeg ringe min bestemor (92).

DEL

MeningerStephen King kunnet skrevet manuset til det vi går gjennom nå. Et usynlig dødsvirus herjer utenfor. Folk skuler mistenksomt på hverandre på butikken og på gaten. Bare personell i samfunnskritiske funksjoner holder oppe det som er igjen av et plaget land. Et land som styres av alvorlige mennesker via videokonferanse, som for alt vi vet, sitter nakne fra midjen og ned.

«Del bilder fra hjemmekontoret ditt» sier mediene, som prøver å finne gladsaker fra virusutbruddet minutt for minutt. Det vil middelklassen gjerne. Den norske middelklassen elsker å dele bilder.

Mac-en, noen Viktige Papirer, mummikoppen med rykende varm espresso laget av fairtradebønner i den prisvinnende AeroPress-bryggeren. Identitetsmarkører er heldigvis immune mot korona.

Delingen av bilder fra hjemmekontor minner meg om den gangen barna mine skulle ha med en bamse hjem fra barnehagen. Jeg er usikker på grunnen til hvorfor bamsen skulle komme på besøk, men det skulle den. Alle barn skulle med hjelp av sine foresatte dokumentere bamsens opplevelser med familien i en egen perm, med tekst og bilder. Flott, da kunne vi se på bildene og lese hva bamsen hadde drevet med hjemme hos de andre familiene: «Bamsen baker kaker», «Bamsen bygger snøhule på hytta», «Bamsen går Birken», «Bamsen holder tale til FN». Den jævla bamsen.

Litt av den samme følelsen får jeg altså nå, når den selvopptatte se-meg-og-min-forbanna-fuglehund-klassen i midten vil vise oss krise-arbeidsplassen sin. De heldige, de som fortsatt har en jobb, en som i tillegg går an å ta med seg hjem. «Bamsen sender mail og tar et møte i Teams fra sin ergonomiske Herman Miller-stol».

En uke inn i science fiction-grøsseren vi lever i nå, har Trondheim kommune opprettet en telefon for sinte folk. «Fnåhåhå» ler middelklassen rått fra det pastellfargede hjemmekontoret sitt, men det er sannelig det beste krisetiltaket jeg har hørt om på lenge.

Et ufattelig antall mennesker uten hjemmekontor er permitterte eller har rett og slett mistet jobben sin. På bare seks dager kom 113 500 søknader om dagpenger ved permittering inn til Nav. Husker dere Nav? Etaten som nylig var så hardt ute å kjøre at de holdt på å kaste sittende regjering inn i enda en regjeringskrise. Det er liksom de som skal ordne opp nå. «Del bilder fra din nye hverdag som permittert fra en ufaglært jobb uten verken samfunnskritisk funksjon eller hjemmekontor» skrev ingen medier. Du er bare et tall i nyhetsrapporteringen nå.

Det må være lov å bli sint. Sint fordi du er blitt permittert og ikke vet om eller når neste lønning kommer på konto, sint fordi du har jobbet hver dag og levd av små marginer og plutselig er alt borte, sint fordi du forventes å holde arbeidsavtaler og rutiner samtidig som du skal være lærer i alle fag til unger tvunget i sosial isolasjon, også nå som sola endelig skinner. Sint fordi hele russetiden din går tapt, sint fordi du ikke kan dra på hytta, sint fordi det eneste vi kan gjøre nå er å vente og følge rådene til myndighetene.

Jeg heter Maria og jeg blir sint, men jeg skal prøve å ikke være sint lenge om gangen og blir det skikkelig ille lover jeg å ringe «sinnatelefonen». Men først skal jeg ringe min bestemor (92). Det burde du også gjøre. Har du ingen bestemor, ring noen du er glad i eller noen du ikke har sett på lenge. Send en hyggelig melding til noen du vet sitter alene. Kanskje til noen som blitt permittert og ikke kan dele bilder av hjemmekontoret sitt. «Bamsen teller til ti og viser omsorg for andre i denne tunge tid».

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags