(Trønderdebatt)

«Kvar morgon får vi bod om nye redsler. Ein blir redd for å opne avisene, kjenner angest kvar dag ein slår opp augo: Kva har hendt ute i verda i dette siste døgnet? Vi får høyre om bombardement der hundrevis av menneske, av barn, er drepne», skrev barnepsykolog og kvinnesaksforkjemper Åse Gruda Skard i 1938.

Det kunne vært skrevet i dag. Skards budskap i artikkelen «Oppseding til menneskevyrdnad» var at den neste generasjonen måtte oppdras med tillit og fri for undertrykking og løgn – råd som i dag fremstår som selvsagte, men som den gang var en kamp. Det hele kan virke som et luftig og fjernt svar på en akutt verdenssituasjon, men Skard svarte:

«I ei tid då vi ikkje veit om vi har fred veka ut, då alt tykkjest gå mot undergangen, stendig fortare mot undergangen, og då barneoppsedinga i mange av Europas største kulturstatar har blitt eit middel, og eit middel som blir utnytta omsynslaust, i tenesta åt militarismen, nasjonalismen og brutaliteten – då kan det sjå rart ut å gå inn for slike ideal. Men like fullt: det er ein av dei vegane vi kan, og som vi må, gå».

Skards ord gir meg tre vidt forskjellige assosiasjoner.

Den første: Nyhetene fra Barents Observer om den groteske mobiliseringen av barn og ungdom i Murmansk til støtte for Russlands krig. Regien står ungdomsrådet i Murmansk for, et offentlig organ. Barents Observer kan videre fortelle om tilsvarende videoer og bilder fra Yunarmiya, «ungdomshæren» i Murmansk: Barn helt ned i tiårsalderen deltar i en nøye koreografert propagandaforestilling.

Stridsvognene som nå sprer skrekk og ødeleggelse i Ukraina er alle markert med bokstavene «Z» eller «V». Særlig «Z» har blitt et symbol til støtte for Putin og hans nyfascistiske imperieprosjekt. Popstjerner poserer på sosiale medier med «Z». Russiske idrettsutøvere bærer «Z» på drakten. Sosiale medier overstrømmes av troll og nyttige idioter som omfavner bokstaven.

Ved å lage et bokstavmerke som «samler» russere om Putins sak, oppnår det russiske regimet noe viktig: De greier å lage et enkelt og forståelig symbol av en meningsløs og uforståelig krig. «Z» kan bety så mangt: Støtte til Putins imperieprosjekt, oppslutning om konspirasjonsteoriene om Ukraina, generelt hat og mistro til Vesten – men den harde kjernen er ren, hodeløs underkastelse for et dødelig og kriminelt prosjekt.

Å bruke barn for å fremme symbolikken er sjokkerende. Men også det man kan forvente av et regime som det russiske. Og som Skards fortvilte ord fra 1938 minner oss om, er ikke dette noe nytt.

Men det andre Skard fikk meg til å tenke på, var den rake motsatsen til de triste og skremmende bildene fra Murmansk. Nemlig læreren Ola Buxrud, som her på Trønderdebatt nylig oppfordret til å undervise om Ukraina – i alle tenkelige fag.

Les også

Vårt lille, men muligens viktige, bidrag.

I Buxruds oppfordring ligger ikke bare en vakker solidaritet med Ukraina i en forferdelig situasjon. Det viktigste i initiativet hans er den grunnleggende humanismen og troen på samfunnet som noe det er mulig å påvirke. «Kanskje dette kan være vårt lille, men muligens viktige, bidrag», skrev han. Å etter beste evne hjelpe elevene å forstå og mestre samfunnet rundt oss, er kanskje det aller viktigste en lærer kan gi elevene sine i møte med noe som kan kjennes overveldende, skremmende og håpløst.

Buxrud hev seg rundt og sørget for at de fryktelige hendelsene som omgir oss ble gitt plass i elevenes hverdag – og slik sørget han også for å vise at enkelte ting blir desto viktigere å holde fast ved i møte med krise eller ondskap.

Den tredje: Ukrainske barn som møter sin nye skole i Italia for første gang. Små, usikre kropper med store sekker går nølende inn porten til en smekkfull aula med et hundretalls medelever som jubler, klapper og ønsker velkommen. Det er umulig å ikke bli rørt av det lille filmklippet.

I denne krigen myrdes barn i krigsforbrytelser. Noen greier å flykte, og ikles nye skolesekker. Mens andre barn ikles dødens symboler og «læres opp» til å dyrke dem.

I de første dagene etter overfallet mot Ukraina så jeg flere syrlig kommentere at det hjalp ukrainerne fint lite at nordmenn klistret det ukrainske flagget på Facebook-bildet sitt. Først og fremst var nok reaksjonene et uttrykk for fortvilelsen over Europas (og Norges) treige respons i de første krigsdagene. Og det er klart, våre gode tanker driver ikke en eneste russisk soldat ut av Ukraina.

Men forskjellen på Putins verden og vår verden, er at vi selv besitter verktøyene for å forandre den. Vi kan selv velge hvilke symboler vi ikler oss: En partilogo, et slagord, det ukrainske flagget. Barna og ungdommene i Murmansk påtvinges et symbol som ettertidens verden vil avsky, mens foreldrene deres risikerer fengsel bare de sier ordene «krig i Ukraina».

Mens «krig» er blitt et forbudt ord i Russland, er «fred» ofte et misforstått ord her hjemme. «Å om jeg kunde få alle mennesker til å forså hvad fred er. Det er ikke noe dere eier, det er noe dere må erobre», skrev Nordahl Grieg i skuespillet «Nederlaget». «Barnet som vagger over gulvet i sine første skritt, trærne som grønnes ute i gaten, hustruen din som puster i mørket ved siden av dig, alt må du bestandig tilkjæmpe dig. Det er alltid truet; hver dag må du gjøre det ukrenkelig ved strid for mere menneskeverd. Har du hatt en død dag, da har du forrådt alt du elsker. Da er du krigen. Freden ... må være det mest hvileløse i verden».

Når så mye står på spill, betyr selv de små symbolene så mye, fordi det ligger makt i dem. Når symbolene bæres av barn, blir det åpenbart for all verden hva det russiske regimet er. De russiske propagandavideoene minner oss om symbolenes makt.

Men bokstavene «Z» og «V» er nøye koreograferte grep for å sikre oppslutning om en kriminell krig, påtvunget ovenfra. Bokstavene drypper av mistillit. Der de utgjør en grotesk selvmotsigelse når de bæres av barn, kommer våre symboler – demokrati, tillit, selvbestemmelse, ytringsfrihet – nedenfra, og markerer tillit til mennesket, og troen på at freden kan vinnes om vi er hvileløse nok. Dette er symboler vi skamløst kan, og skal, lære barn og unge. Dette lille, men muligens viktige bidraget er det motsatte av Putins døde bokstaver, som barn og unge nå må bære rett på den andre siden av grensen til Norge.