Lenge så det ut som det skulle bli en varm og mild vinter, men så slo snøen til med all kraft tidlig i desember. Siden da har man jevnlig kunne lese oppslag i lokale nettaviser eller sosiale media om hvor dårlig snøryddinga har opplevdes av befolkninga. Dette gjelder spesielt fortau, sykkelveier og HC-parkering. Trondheim kommune har svart ut deler av kritikken med at man høsten 2022 inngikk nye brøytekontrakter, og at det derfor naturlig nok vil være noen innkjøringsproblemer. Selv om man skulle klare å ordne opp i disse forholdene, ønsker jeg at kommunen prøver å tenke litt nytt rundt snørydding.

I denne artikkelen fra Agenda Magasin stiller forfatter Caroline Criado Perez spørsmålet om snørydding kan være kjønnsdiskriminerende. Hun forteller om den svenske byen Karlskoga, som i 2011 skulle gjennomgå alle retningslinjene i byen med et likestillingsblikk. En spøkefull kommentar førte til at også snøryddingssystemet ble satt under lupen. Man fant da at jo, snørydding kunne være kjønnsdiskriminerende, fordi kvinner og menn ofte beveger seg ulikt.

Tilgjengelig forskning fra flere land viser at kvinner er overrepresentert i kollektivtrafikken. I tillegg har kvinner oftere det som kalles «reisekjeder», altså at man ikke bare forflytter seg direkte fra hjem til jobb og tilbake, men at man i tillegg stopper innom butikken, barnehagen, SFO, osv. på veien. Dermed var det ikke kjønnsnøytralt å prioritere bilvei først ved snørydding. I Karlskoga endret de brøyteordren slik at fotgjengere og kollektivpassasjerer skulle prioriteres først. Det samme har senere blitt gjort i flere andre svenske byer, deriblant Stockholm.

Parallelt med denne endringen har man fulgt med på kostnader knyttet til skader og fall på vinterføret. Kostnadene kan både knyttes til direkte utgifter i helsevesenet, men også til tap av produktivitet. Flere studier i Sverige de siste årene har vist at fotgjengerulykker koster dobbelt, eller i noen tilfeller trippelt, så mye som selve snøryddingen. Det fremstår derfor samfunnsøkonomisk fornuftig å forhindre skader ved å prioritere fotgjengere i snøryddingsplanen.

Ser vi bort fra de svenske studiene finnes det flere argumenter for å prioritere snørydding på fortau. Det ene handler om trafikksikkerhet. Dersom folk ikke føler seg trygge på isete fortau, kan de velge å gå på veien i stedet, noe som kan føre til at det blir mer trangere og farligere for bilene. Ved å måke fortauet bidrar vi derfor også til å gjøre veiene tryggere for bilførerne.

Et annet argument tar for seg forholdet mellom nytte og kostnad. I kommunens vinterstandard står det at brøyting av gang- og sykkelveier starter ved fem centimeter snødybde og at gjennomføringstiden er på 10 timer. Problemet er at på den tiden har snøen på fortauene rukket å bli nedtrukket og «humpete», spesielt når det er snakk om større snømengder. Med det skiftende været vi har i Trondheim vil ofte den «humpete snøen» rekke å fryse til på kort tid. Dermed blir ikke bare fremkommeligheten på fortauet vanskelig, det kan også bli ekstra utfordrende for brøytemannskapet å fjerne snøen.

Dersom man fjerner snøen på fortauene på et tidligere tidspunkt kan man se for seg at det også senere vil være lettere å opprettholde de snø- og isfrie fortauene. Da slipper vi kanskje slite resten av vinteren med det som Trygve Lundemo så godt beskriver som «Trondheims-hålka» i denne meningsartikkelen fra Adresseavisen.

Og her kommer vi inn på det siste argumentet – den menneskelige faktoren knyttet til ensomhet og isolasjon. «Hålka betyr at jeg mister bevegelsesfriheten min», skriver Lundemo. Han er nok ikke den eneste. Hva med de som hindres i å i det hele tatt få gå ut av hjemmet sitt på grunn av vanskelig fremkommelighet? De som er dårlig til beins, sitter i rullestol eller er avhengig av å få med seg en barnevogn ut? For dem kan vi ikke bare snakke om tap av produktivitet, vi snakker om tap av livskvalitet. Den grunnleggende tanken bak universell utforming er å utforme samfunnet slik at så mange som mulig kan delta aktivt, uavhengig av funksjonsevne. Skal ikke det være gjeldende om vinteren?

Trondheim kommune deler ansvar for offentlig vei med fylkeskommunen og Statens vegvesen. Ansvaret for gang- og sykkelveier deles med huseier, som formulert gjennom Politivedtekt for Trondheim kommune § 4–2. Det er likevel slik at kommunen har ansvar for kommunens innbyggere, og er ikke snøryddinga god nok så må vi se på tiltak. Trondheim Renholdsservice tilbyr hjelp med snørydding for private husholdninger, sameier, borettslag og bedrifter. Dette er en ordning kommunen med fordel kan sende ut informasjon om til aktuelle huseiere og gårdseiere i inngangen til vintersesongen.

I tillegg bør man vurdere om kommunen ved første snøfall skal sende ut en påminnelse til alle innbyggerne om hvilke krav som settes til fremkommelighet på fortau, samt hvem som har ansvar for å opprettholde dette. Trondheim parkering har ansvar for å følge opp huseierne i sentrum og kontrollere at de fjerner snø på fortauene og overholder strøplikten.

Ser vi at snøryddingen ikke er tilfredsstillende bør kommunen vurdere ulike sanksjonsordninger, samt om ordningen skal utvides til flere sentrumsnære områder der folk ferdes mye til fots. Skal målene om grønn mobilitet i det nylig vedtatte Trondheimsløftet bli en realitet må vi passe på at det er mulig å forflytte seg uten bil også om vinteren.