Svar til Maria Can: Akkurat nå trenger vi håp, ikke hat

Sondre Aksnes Yggeseth, student på utkikk etter håp

Sondre Aksnes Yggeseth, student på utkikk etter håp Foto:

Av

Jeg har også vært sint. Men da trenger jeg ikke mer sinne. Jeg trenger håp. Håp om at ting går tilbake til normalen.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Tirsdag 1. april publiserte Nidaros et meningsinnlegg fra spaltist Maria Can. Her går Can hardt ut mot den norske middelklasses publisering av bilder fra hjemmekontor, og oppfordrer til solidaritet og omsorg. Ironisk nok mener jeg at det er middelklassen som viser omsorg, og ikke Can. For å korrigere meg selv vil jeg faktisk si at middelklassen gjør noe viktigere enn å vise omsorg. De gir håp. La meg utdype litt.

Jeg heter Sondre. Jeg er 24 år. Om noen måneder er jeg ikke permittert, men arbeidsløs. Det samme gjelder en stor andel av de andre studentene som dette semesteret fullfører utdanningen sin ved NTNU og andre utdanningsinstitusjoner. Vi går en svært usikker tid i vente. Da mener jeg at vi ikke trenger mer hat, negativitet og sinne. Det vi trenger er håp. Mer spesifikt trenger vi et håp om at vi kanskje går inn i et samfunn hvor vi faktisk kan få en jobb.

Og det er akkurat her at middelklassens bilder fra hjemmekontoret hjelper. Det er nok mulig at konsulenten Kai på 40 har plassert aeropress og mac i godt lys for å vise sin sosiale status. Men det bryr ikke jeg meg om. Det jeg bryr meg om er at samfunnet går videre. Jeg bryr meg om at jeg fortsatt kan få drømmejobben, ha råd til å støtte mitt lokale kaffebrenneri og at digitaliseringen faktisk kan redde oss i framtidige kriser som denne. Om Kai og resten av middelklassen får et aldri så lite dopamin-kick får være deres sak. Jeg bryr meg bare om det håpet og den motivasjonen jeg faktisk har fått av disse bildene.

Det jeg derimot ikke får et håp av er den evige negativiteten som skyller over oss som et samfunn i disse tider. For jeg har vært sint jeg også, Maria. Jeg har vært sint fordi så mange av mine venner og medstudenter plutselig permitteres fra fulltidsjobber. Jeg blir trist av å se de bedriftene som fasiliterer mine interesser, fra lokale mikrobryggeri til konsertsteder, nå risikerer konkurs. Jeg blir litt sint fordi jeg kun kan ringe bestemoren min, og ikke møte henne. Men jeg vet at sinne og negative følelser kun skaper mer sinne, negativitet og håpløshet.

Derfor takker jeg de som deler fra hjemmekontoret. Jeg takker de som viser hvordan livet fortsatt går videre i unntakstilstandene. Og jeg takker deg, Maria, som minte meg på hvor viktig alle disse tingene har vært for å gi meg håp om at det kommer en tid etter alt dette. Håp om at ting går tilbake til normalen.

Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken