Gå til sidens hovedinnhold

De fleste gir beng i maktkamp - men bryr seg om bydelen sin

Kontrasten mellom de to årsmøtene kunne ikke vært større, selv om lagene består av helt like menige medlemmer. Og sliter med den samme pandemien.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Av alle ting gjør pandemien det mulig å være til stede på politiske møter som avholdes på andre siden av byen samtidig som du lager middag. Så mens jeg skar opp paprika, kunne jeg i går på samme tid benke meg for å følge årsmøtet i Ranheim Arbeidersamfunn.

Og neida, jeg skal ikke skryte på meg å følge med på hvert eneste årsmøte i hvert eneste lokallag i Trondheim. Men Ranheim Arbeidersamfunn var interessant - blant annet ville et lite innblikk i årsmøtet deres kunne sette bruduljene i Trondheim Arbeidersamfunn tidligere denne uka i perspektiv.

Og bevares, det gjorde det. Den formelle delen av årsmøtet i Ranheim Arbeidersamfunn varte i nøyaktig 29 minutter. Deretter var det tid for litt praktiske beskjeder, litt prat om de pågående programprosessene i Arbeiderpartiet, og noen spørsmål om gjennomføringen av fylkesårsmøtet. Avviklingen av møtet utstrålte en så tydelig og trivelig aura av normalitet og hverdag at jeg i løpet av den lille halvtimen rakk å glemme at store deler av organisasjonslivet det siste året har vært nærmest lammet av pandemien.

Lokallagsleder Kjell Aune bemerket humrende ved starten av møtet at arbeiderne som i 1896 meldte Ranheim Arbeidersamfunn inn i Trøndernes samvirkende fag- og arbeiderforeninger, nok ikke hadde sett for seg at det 125 år senere ville være mulig å ha «direktelink til Folkets hus» og sitte hjemme under årsmøtet.

Men en annen ting fabrikkarbeiderne på Ranheim - som i ei årrekke utgjorde kjernen i Strinda Arbeiderparti - nok ikke så for seg, var de voldsomme forandringene Ranheim ellers ville gjennomgå i løpet av disse åra. Forandringen fra en liten fabrikkbygd i generalkonsulens vold der arbeiderne på fabrikken bygde sitt eget Folkets hus på dugnad, til å bli et av de absolutte vekstsentrene i Trondheim, er ganske formidabel. Ranheim er arnested for mange av de viktige politiske konfliktsakene i Trondheim de siste åra - og slik vil det nok forbli en stund. Bydelen vokser så fort at enkelte er bekymret for bydelens evne til å ta unna.

Og fortsatt er Arbeiderpartiet i sentrum for utviklinga av lokalsamfunnet. Det er kommunalråd Julie Indstad Holes tilstedeværelse på årsmøtet en påminner om. Og rosen hun fikk for sitt engasjement i lokale saker - inkludert de sakene der hun trosser egen partigruppe, lager virak i formannskapet og taler på vegne av lokallaget sitt - er igjen en påminner om noe viktig: Nemlig at det som til daglig kanskje oppleves på Rådhuset som uttrykk for maktkamp politikere imellom (som for eksempel friksjon mellom kommunalråd Hole og ordfører Rita Ottervik) noen ganger også ganske enkelt er interessekamp mellom bystyrerepresentanter som har tilhørighet i ulike deler av byen.

Denne forankringen er viktig. Og det er den som får helt vanlige folk til å være aktive i et lokalparti. De færreste av dem er i berøring med maktkampene som vi (riktignok av åpenbare årsaker) leser så mye om i avisene. Og enda færre av dem bryr seg veldig mye om slikt. De er aktive i et lokalparti fordi de ønsker et bedre bydelssenter. Eller fordi de har engasjert seg i FAU, og vil ta det de brenner for videre inn i politikken. Eller fordi de har et familiemedlem som sliter med rus. Eller fordi veien til borettslaget deres er fullt av humper. Eller fordi næringslivet i lokalsamfunnet ikke har rammebetingelsene som skal til. Eller, for den saks skyld, fordi internasjonale avtaler for skattlegging er urettferdige.

Men alle disse små og store kampene har hatt magre kår det siste året. For det er ikke tvil om at organisasjonslivet i Trondheim og i bydelene våre har lidd tungt under pandemien.

Vi er ikke flinke nok til å snakke om dét. Det er kanskje ikke så rart, når så mange av pandemiens konsekvenser - arbeidsløshet, økonomisk krise, og ikke minst menneskelig lidelse og død - tross alt er viktigst. Men vi skal en dag tilbake til en hverdag, også. Og om den nye hverdagen begynner med et svakere organisasjonsliv og et svakere sivilsamfunn enn da pandemien begynte, har koronaviruset også rammet demokratiet vårt.

For vi vet ennå ikke så mye om de langsiktige skadevirkningene av pandemien. Både folkehelsa, demokratisk deltakelse, sosialt liv og økonomi er påført skader som det vil ta lang tid å lege. Men i tillegg tar jeg meg selv i å ofte bli bekymret over hvordan vi skal greie å gå tilbake til en normaltilstand der myndighetene igjen kun driver normal maktutøvelse, ikke utstrakt som i dagens krisesituasjon. Og jo lengre pandemien varer, jo større blir den utfordringen. I mellomtiden venner vi oss til en grad av offentlig makt som i normale tider er - og bør være - helt fremmed. I løpet av pandemien kommer mindre av politikken vår nedenfra, og mer ovenifra.

Store ord, tenker du kanskje. Men tilstanden i lag, foreninger, klubber og partilag er av denne grunnen helt avgjørende for at samfunnet vårt til vanlig fungerer så godt som det gjør. Så når for eksempel tolv (av drøye sytti) medlemmer i Ranheim Arbeidersamfunn møtes, og gjennomfører et helt vanlig, helt ordinært årsmøte på Teams, gjør de sitt for å holde liv i et helt økosystem av partilag som sørger for en jevn flyt av politikk nedenfra. Det er bare å håpe at de snart igjen får avholde årsmøtet sitt på Folkets hus - for øvrig et av de eldste i landet som fortsatt er i bruk.

Kontrasten mellom Ranheim og Trondheim Arbeidersamfunn som partilag satte for så vidt også ting i perspektiv. Den forteller oss at det vi så i Trondheim Arbeidersamfunn, med sine kamper og antydninger om renkespill, ikke er et helt vanlig årsmøte i et lokallag av Trondheim Ap. Det kaotiske møtet som endte med at Tine Christin Eikevik ble avsatt var uttrykk for en maktkamp som nok har mer å gjøre med hvem som skal ha ei hånd på rattet i Trondheim og Trøndelag Ap framover, enn det arbeidersamfunnene til daglig er til for: Lokalt, politisk engasjement.

For de færreste medlemmene i begge disse to lokallagene er nok særlig opptatt av maktkamp. De er nok først og fremst opptatt av bydelen sin. Og de fleste av dem håper nok på å få slippe mer av både maktkamp og pandemi framover, så de kan fortsette med akkurat dét. Pandemien kan nok ikke Arbeiderpartiet gjøre så mye med. Men de harde, interne kampene, er det helt opp til dem selv å frigjøre seg fra.

Les også

Alle presidentens menn - i Trondheim

Kommentarer til denne saken