Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I alt snakket om hvor lang tid det tar å få fart på et fotballag (selv mener jeg det kan ta fra 14 dager til en måneds tid): Hvor lang tid brukte de to?
Tja, Høgmo tok over et lag som lå på bunn av tabellen, og etter hvert en midtstopper som RBK ikke lenger ville ha, og blant annet en offensivspiller som hadde vært i Mjøndalen, og han tok hjem et tvillingpar som i sin tid reiste ut i verden, med til dels svært betinget suksess.
Han satte dem alle inn i godt beskrevne roller, i en svært tydelig og effektiv spillestil.
Framgangen kom øyeblikkelig. Det er ikke godt å si hvor det vil ende. Neste år kan det bli gruppespill i Europa.
Eirik Horneland kom til et Brann i krise, klarte ikke å redde plassen i Eliteserien, men da han fikk en hel vinter på seg gikk det ganske bra: 26 seire og ett tap så langt, 95–16 i målforskjell.
Han er ikke så opptatt av strukturert angrepsspill som Høgmo, men han er tydelig på hva han vil: Han vil spille det som av noen omtales som «moderne» fotball, med stor intensitet i forsvarsspillet og høyt press.
Det ligner på det hollenderne holdt på med i første halvdel av 70-tallet.
Reka har skjønt hva som er viktigst
Du kan svakt huske at begge de to har vært i Rosenborg, og kanskje også at begge gikk derfra med det som virket å være halen mellom beina? Høgmo fikk svært gode resultater den høsten han kom, med blant annet gruppespill i Champions League. Året etter vant laget serien helt overlegent, selv om hovedtreneren hadde gapt over for mye og var borte store deler av høstsesongen.
Horneland fikk en 3. plass i 2019, to poeng bak Bodø/Glimt.
Fotballtrenere på et visst nivå er ikke flinke eller ubrukelige. De er som andre ledere dyktige i noen situasjoner og kontekster, ikke nødvendigvis i andre. Det er blant annet opp til omgivelsene å få det beste ut av dem. Olaf Tufte sa en gang om sin suksessrike trener Tore Øvrebø: «Vi er i ferd med å få skikk på ham». Han mente at utøverne hadde lyktes med å utvikle treneren sin, og han mente – som også Øvrebø gjorde – at det var en del av jobben deres. Det sier noe om kulturen i datidens ro-landslag, ofte omtalt som en såkalt vinnerkultur.
Noen fotballtrenere er flinke til å trene underdogs, ofte mindre klubber fra mindre steder, som utnytter fotballspillets iboende muligheter til å vinne kamper selv om du ikke har de beste spillerne.
All norsk landslagsframgang er i grunnen bygget på det. Trener du Real Madrid eller Manchester United, eller eksempelvis det brasilianske landslaget, kan du ikke basere deg på det, fordi du i utgangspunktet alltid har de beste spillerne, og klubben står i en tradisjon der det er ventet at du skal dominere kampene.
Det vil aldri være det samme å trene Brighton som Chelsea, eller HamKam og Rosenborg.
Utgangspunktet og forventningene er og vil forbli vidt forskjellige.
Hornelands Brann har i hele år kunnet øve seg på å gjøre det hele byen alltid forventer av laget; At det skal føre kampene. Ingen har noensinne krevd det av Høgmos Häcken, men de har gjort det likevel, og skaffet seg et godt fundament, inspirert av det tradisjonelle RBK-spillet, for å delta i seriespill i Europa.
Häcken hadde ikke pengene, klubben hadde ikke tradisjonene på sin side, men de hadde det samme som Bodø/Glimt har hatt: En trener med en klar spill-idé, og ikke minst; godt lederskap, med et positivt menneskesyn og et godt blikk for klubbens samfunnsrolle.
Det er godt å se at en fortsatt kommer langt med det.
Glimt-stjernen forsvinner til storklubb, men utelukker ikke RBK-comeback: – Det er noe jeg kunne tenkt meg
Sima (25) og vennene hevder de ble utsatt for vold og har politianmeldt vektere etter hendelsen: – Jeg lå halvnaken på gulvet
