Da Terje bodde i Trondheim satte han seg et hårete mål. Nå er han milliardær

(Inderøyingen): – Jeg har vært sjef i 50 år, men har aldri vært komfortabel med å være direktør. Jeg ser ikke på meg som en direktørtype. Det er en tittel jeg aldri har vært fortrolig med.

Terje Haugan (76) vrir seg i stolen på spørsmålet om hva han egentlig gjør i Utstillingsplassen nå. Selskapet han som gründer bygget opp til å bli Innlandets største eiendomsselskap. Utstillingsplassen er for øvrig en storaktør også i Elverum, med eierskap blant annet i Terningen Arena og begge hotelleiendommene.

– På papiret er jeg prosjektdirektør, sier han brydd. For hans del kunne tittelen heller bare vært «ansatt».

Vi møter eiendomsbaronen på hans hjemmebane.

På hans kontor.

Anledningen er skattetallene som offentliggjøres onsdag. Men i stedet for nok en sak om skattbar inntekt og formue, ønsket vi å gå bak tallene og skrive en større reportasje om hvordan han har bygget opp formuen til familien. Om hvem Terje Haugan er og hva pengene har gjort med ham.

Etter litt betenkningstid sa han ja til å bli portrettert.

– Men da må du framstille meg som en kjekk kar, sa han og lo.

Er fortsatt på lista til Kapital

På ligningen framstår ikke Terje Haugan som en like formuende mann lenger. Én ting er at skattetallene ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av privatøkonomien til folk – en annen ting er at han faktisk ikke er like bemidlet lenger på papiret, ettersom datteren Monica nå eier 94 prosent av holdingselskapet Haugans hus AS. Nå viser ligningen en formue på «bare» 46 millioner og en skattbar inntekt på 4,3 millioner.

– Jeg eier 3 prosent av Haugans hus. Jeg har en leilighet og noen mål med skog oppi Trøndelag. Og så har jeg en seks-sju-åtte millioner på konto, tror jeg.

Dette til tross troner han fortsatt på bladet Kapitals liste over de 400 rikeste i Norge. I 2022-lista ligger han på 359. plass med en beregnet formue på 1,35 milliarder kroner. Bladet oppgir i sine kriterier at formuene tilordnes familieoverhodet også når arvinger formelt sett har tatt over som eiere.

– Så lenge jeg er her og fram til jeg flytter inn på demenshuset blir det meg det står på hos Kapital. Og det er Monica særs fornøyd med.

Selv er han temmelig likegyldig til den sagnomsuste lista til bladet, men vedgår én ting:

– Da jeg kom inn på den lista for første gang for ti år siden så må jeg innrømme at det var litt stas. Men det gikk fort over.

Drar svært sjelden kortet

Han påstår selv at penger aldri har vært viktig for ham. At formuen han har bygget opp kun er tall som viser at han lykkes med bedriften sin. Privat viser han lite interesse.

– Det er kjerringa som har alt med økonomien å gjøre. Det er hun som betaler regninger, og det er hun som har kontroll på at jeg har penger på «kortkontoen» min.

Han snakker da om brukskontoen sin, som det ifølge ham selv ikke er mye aktivitet på.

– Det kan gå tre uker mellom de gangene jeg drar kortet. Og hvis jeg hadde sjekket så vil jeg tippe at 80 prosent av gangene jeg drar kortet så er det for å kjøpe en sånn, sier han og drar en liten eske med «Oliver Twist» opp av lommen.

– Før var det snus, men nå er det denne.

– Sier du at det å tjene mye penger og bli rik aldri har vært et mål eller en drivkraft?

– Det har det ikke. Jeg satte meg et hårete mål da jeg gikk på skole i Trondheim om at jeg skulle få meg en Renault 16 og en leilighet.

Begynte å jobbe som tiåring

Han vokste opp i Hommelvik i Trøndelag – et lite tettsted drøye to mil fra Trondheim. Han var et etterkrigsbarn født i 1946, med en far som jobbet på jernbanen og en mor som var hjemmeværende, men dog med en egen «jobb».

– Min mor strikket selbuvotter hele tiden. Hun gikk støtt og stadig rundt med et hvitt og sort nøste og strikket. Hun var veldig flink på det.

Utover at familien Haugan aldri var kald på hendene, ga også vottene avkastning. Morens selbuvotter ble nemlig byttet med andre klær som familien trengte.

– Hun dro ned på konfeksjonsbutikken og leverte Selbu-votter og fikk kanskje et par bukser til meg og brorsan i retur.

Han forteller om en lykkelig barndom i et nesten klasseløst samfunn. På den tiden var «hele» Hommelvik i arbeiderklassen, og familien hadde verken mer eller mindre å rutte med enn andre folk i bygda.

– Jeg begynte å jobbe på bondegård som tiåring og syntes det var skikkelig artig.

Han forteller også om da han og broren var ute og fisket. De kunne dra inn hundre torsk på en god dag. Da satte de seg ned og filtrerte fisken og hev den i fryseren. Det ble mange fiskemiddager på Terje i oppveksten.

Etter realskole og artium gjorde han et vegvalg som var svært uvanlig. Han reiste til Trondheim for å studere på høgskolen. Dette var til stor skuffelse fra hans far som mente at han heller burde begynne i jernbanen. Det var en sikker og god jobb.

– Det var helvetes mange dyktige folk som jeg gikk på realskolen i Hommelvik sammen med som endte opp på jernbanen, som bussjåfør eller på sagbruket. Det kunne fint jeg også ha gjort.

Men Terje fortsatte på skolen og ble utdannet VVS-ingeniør. Det var under denne utdannelsen han satte seg målet om egen leilighet og Renault.

Derfor havnet han i Hamar

Tilfeldighetene sendte ham til Hamar.

– Jeg satte meg ned med Gule Sider og skrev brev og søkte på jobber.

Et av brevene gikk til sivilingeniør Rolf Aalerud i Hamar.

– Jeg var såpass frekk at jeg gikk etter jobber hvor det fulgte med leilighet. Det var vanskelig å få tak i på den tiden. Men de hadde en firmaleilighet som jeg fikk leie, og da dro vi.

Året var 1969, og planen var å dra tilbake til Trøndelag etter hvert, men slik skulle det ikke gå. Det samme året han kom til Hamar fikk de også datteren Monica, og siden har de vært boende her.

Terje har alltid jobbet «jævlig mye», som han selv sier det. Han anslår selv at han lå på 80 overtidstimer i måneden da han begynte i jobben sent på 60-tallet, og den arbeidsmengden skulle bare øke.

I 1975 startet han opp eget VVS-firma i Brumunddal sammen med Oddvar Hagen, og et par år senere begynte han også å snuse på eiendommer. Haugans Hus ble etablert, og han kjøpte da sitt første forretningsbygg i 1978.

Han forteller at Olav Thon skal ha mye av æren for at han begynte å interesse seg for eiendom. VVS-selskapet ble leverandør for Thon og de to fant tonen.

På 90-tallet begynte Haugan å vise interesse for det sovende selskapet Utstillingsplassen. Han startet å kjøpe aksjer og sikret seg blant annet Hamar kommunes aksjepost etter budkrig med selveste Eivind Olrud.

Siden ballet det på seg, og selskapet regnes nå som Innlandets største eiendomsselskap – med en portefølje som strekker seg over hele landet.

350.000 kvadratmeter med hoteller, kjøpesentra og leiligheter. Selskapet kjøper, utvikler, selger og leier ut.

Hundrevis av småaksjonærer på Hedmarken har tjent gode penger på veksten til Haugans livsprosjekt.

Mener han har hatt mye flaks

Selv mener han at han har hatt mye flaks.

I et intervju med Kapital nylig sa Haugan følgende om hvorfor han hadde startet på null og blitt milliardær:

– Det er rett og slett mangel på vett og kunnskap som har gjort at jeg har endt opp her jeg har.

– Det er et poeng, det. Man må ha flaks, men en egenskap jeg har hatt som har vært bra er at jeg har vært flink til å knytte meg til gode folk som jeg har pleiet godt, sier han.

Han mener mange hadde kommet mye lenger i livet om man hadde kjent sine egne begrensninger og heller delegert arbeid til folk som er flinkere enn ham selv.

– Man kan ikke være best på alt.

En av disse er Tron Sanderud. Han har vært Haugans våpendrager i 30 år, og 70-åringen er fortsatt «still going strong» – nå som arbeidende styreleder i Utstillingsplassen. Flere ganger kommer Sanderud innom i løpet av intervjuet. I 30 år har de to jobbet sammen.

– Hvordan det har vært å jobbe med Terje? Morsomt. Og litt utfordrende!

De flirer begge to etter det siste ordet som blir hengende i lufta.

Gutten i matrosdressen

Det er lett å tenke seg at det nok både kan være artig og uforutsett å jobbe tett med trønderen.

Han er ikke et A4-menneske, men framstår som en litt småeksentrisk type. Man stifter ikke et firma i godt voksen alder som heter Haugans Halmstrå AS og investeringsselskapet Senil Invest uten å i alle fall ha litt humor innabords.

Men det har han altså gjort.

Går man inn på hjemmesiden til Utstillingsplassen, hvor de ansatte blir presentert med bilder, er det én mann som skiller seg klart ut. For mens de andre ansatte har klassiske profilbilder som det lukter «næringsliv» av, viser bildet av prosjektdirektør Haugan en liten gutt i matrosdrakt. Det samme bildet som du også kan se i denne reportasjen.

Han er ekstremt opptatt av sport, og da spesielt fotball og langrenn. Han er kjent for å kunne avbryte et møte for å se innspurten i en skistafett.

Har man gjort forretninger med Terje har han garantert vist fram verdenscupkula som Petter Northug vant en gang. Eller fått tredd på seg et av startnumrene til Mosviks store langrennssønn.

Haugan var Northugs aller første sponsor – noe han er ekstremt stolt av, og på mange måter kan det virke som slike ting og disse trøyene han har av Northug på kontoret er vel så viktige som milliardkontraktene han skriver under på.

Det er uansett en veldig fin «ice breaker» å ha når han møter folk.

Vil ikke snakke foran mange folk

– Jeg kommer godt overens med alle mulige folk, sier han selv.

– Men du er best én til én, legger Sanderud til med et smil.

– Ja. Eller kanskje når det er fire-fem i rommet. Å prate foran veldig mange mennesker gjør jeg bare ikke, sier Haugan.

76-åringen har rett og slett angst for å snakke i store forsamlinger. Han forteller at han er sjenert og at han alltid sier nei dersom han får spørsmål om å stå på en scene foran mange folk.

– Da sender jeg ham, sier han og peker på Sanderud.

Sanderud smiler lurt. Det er ingen tvil om at det er god kjemi mellom de to makkerne.

– Han er ekstremt flink til å se muligheter og til å overse utfordringer. Når han har et mål og ser mulighetene, så går han for dem. Og hvis utfordringene er for store, så sier han at det ordner seg. Og som regel har hatt rett. Terje gir tillit.

– Hvordan har pengene han har tjent preget Terje?

– Jeg synes ikke pengene har preget ham i stor grad i det hele tatt, egentlig. Han har riktignok fått seg et bra hus, men har ikke noe behov for å vise fram pengene eller bruke det til personlige formål. Pengene har vært et virkemiddel i jobben for å komme videre.

Skatten han hater

Like før HA intervjuet Terje Haugan var tilfeldigvis ordfører Einar Busterud innom kontoret. Det er ingen tvil om at Haugans inntjening de 50 årene har gitt Hamar kommune store inntekter i form av skatter. Selv har ikke Haugan oversikt over hvor mye han har bidratt til med skatt i sitt yrkesliv.

– Men det må være veldig mange millioner.

– Synes du det er greit?

– Ja, absolutt. Jeg er veldig for velferdsstaten og det skattetrykket som er.

Han forteller at oppveksten i Hommelvik har preget ham og hvilke verdier han har. Han forteller om et sted hvor «alle» var Arbeiderparti-folk, og hvor 1. mai var en større dag enn 17. mai.

– Jeg husker bestefaren min som var tillitsmann tok på seg dressen på 1. mai og ble 10 centimeter høyere.

Han vedgår likevel at han har stemt på BBL og Einar Busterud i lokalvalg, og også Høyre et par ganger i stortingsvalg.

– For meg er det bare to aktuelle partier, og det er Arbeiderpartiet og Høyre. Jeg har levd særdeles godt med en ren Ap-regjering. Det har vært helt topp. Men når Ap måtte ha med SV og Senterpartiet nå, så stemmer jeg heller på Høyre.

Og i den forbindelse sier han også noe som nok skjærer ytterligere i gamle Ap-hjerter.

– Det er en skatt jeg hater og er redd, og det er formuesskatten, sier han og forklarer:

– Ta Utstillingsplassen. På grunn av vår ligningsverdi må vi ta ut cirka 30 millioner for å kompensere for den skatten. Hvis man da kommer i en ulykksalig situasjon hvor man ikke kan ta ut utbytte av selskapet og aksjene er illikvide, at ingen vil kjøpe, da kan man gå personlig konkurs fordi man er så dum at man starter et firma og jobber livet av seg. Det at man skattes brutalt av et overskudd: Ja! Det er greit og jeg skjønner at det er mye skattemidler som må inn. Jeg vil ha samme skattetrykk, men ikke formuesskatt på arbeidende kapital.

– Du vil heller skru opp inntektsskatten for å kompensere?

– Ja.

– Ser ikke for seg et annet liv

I 50 år har han jobbet. Regner man all overtiden snakker vi nok i realiteten 70 år. Han har blitt 76 år, men går fortsatt på jobb hver dag og jobber fortsatt mer enn det som er vanlig. Han reiser ikke lenger i jobben, og helsa har også vært bedre. Etter at han fikk et drypp har Terje fått problemer med balansen.

– Jeg kan bare gå på et plant gulv uten å bruke en stav. Går jeg på en sti må jeg bruke staven.

Det betyr ikke at han er ikke er sprek, alderen tatt i betraktning. Han trener fortsatt mye. Går og sykler og bedriver vekttrening hjemme ved Domkirkeodden hvor han bor.

Her forleden kjørte han sin vante serie i benkpress, og da ligger det fortsatt 70 kilo på vektstanga.

På jobben er det også et ungt miljø som holder ham skjerpet.

– Vi har veldig mange flinke folk yngre folk på huset, deriblant har vi ansatt tre fire stykker som er tidlig i 30-årene bare det siste drøye året, forteller han.

Han ser for seg at han skal jobbe lenge fortsatt. Muligens ikke så lenge som sin gamle venn Olav Thon, men han har ingen intensjoner om å bli pensjonist.

– Jeg tror nok ikke at jeg vil leve så lenge som Olav, men så lenge huet fungerer og så lenge de vil ha meg her, så ser jeg ikke for meg et annet liv.

– Har de noe valg, da? Tror du de tør å kaste deg ut?

– Jeg tror nok jeg har mye å gå på så lenge jeg oppfører meg noenlunde.

– Tror du det sitter langt inne for de andre i selskapet å eventuelt si at nok er nok når den tid kommer?

– Jeg håper jeg i så fall føler det selv. Akkurat nå føler jeg absolutt at jeg bidrar i aller høyeste grad nesten hver eneste dag.