Gjennom Trump-epoken har Norge flommet over av USA-eksperter. Eksperter på Russland, derimot, har stort sett vært en mangelvare – foruten en velkjent, brysk pølsekaster fra Bergen. Heller ikke jeg skal gi meg ut på å forklare stormakten i øst – på ingen måte – men en triviell visitt dit i 2017 gjorde at jeg i alle fall skjønte litt mer om russiske holdninger.

Anledningen var prøve-VM i 2017, hvor to barn fra hvert land var plukket ut til å representere de 64 deltakernasjonene, i det som formelt ble kalt «FIFA Football for Friendship» i St. Petersburg. Jeg var med i den offisielle rollen som pappa.

At de to guttene fra Norge var seriøse spillere, var det liten tvil om. Begge er fotballproffer i dag – han ene sågar i Manchester United – så iveren var noen hakk over det man normalt opplever blant 13-åringer. Sjokket ble derfor ekstra stort da de kom fram og fikk beskjed om at kun én av dem skulle spille fotball, mens den andre var tiltenkt oppgaven som «journalist».

Tanken med dette var at hovedsponsoren – det russiske oljeselskapet Gazprom – skulle blidgjøres, på den måten at ungene skulle lage masse skrytemateriale til dem. Dette, selv om det allerede var leid inn store kamerateam, inkludert en dronefilmer, som konstant svirret over forsamlingen for å forevige hver minste detalj av det som skjedde.

Og det var virkelig en hel del. Omfattende flaggseremonier samt besøk av politikere og en tidligere russisk landslagskaptein, som ingen av ungene ante hvem var. Alt dokumentert med lange foto- og filme-sekvenser – med ungene perfekt oppstilt på Gazproms private stadion, som hadde en tribune som rommet eksakt de 128 ungene.

Les også

«Hvor mange flere generasjoner skal dette tøvet pågå?»

I det hele tatt, oste dette av profesjonalitet. Det var bare dette lille forunderlige som gjorde at vi som kom fra andre deler av verden stusset. Selv om dette skulle være en fotballturnering for barn, ble det nærmest overtydelig at dette ikke handlet om barna. Ikke om fotball heller, for den saks skyld.

Vi tok hele tiden for gitt at den smått surrealistiske beslutningen om at én av fotballspillerne fra hvert land skulle jobbe som journalist, ville bli omgjort før den store turneringen på avslutningsdagen. Dette skjedde imidlertid ikke, til tross for mange både tryglende og lett ampre anmodninger fra de fleste av de 64 nasjonene.

Der man i Norge ville skjønt tabben, og bare gjort om på den, var det ingen av dem vi snakket med som hadde myndighet til å endre på dette – til tross for at det virket som verdens enkleste sak å rette på.

Uka, som kunne blitt av høydepunktene i livet for guttene, ble i stedet en formidabel nedtur, avsluttet med en turnering hvor halvparten av fotballspillerne ble publikummere for de som fikk lov til å spille. Ingen virket nevneverdig fornøyde, og på den halvannen times bussturen fra Gazprom-stadion til hotellet var stemningen laber. Idet vi skal til å forlate, ropes det imidlertid en beskjed om at «de som har lyst til å møte Maradona, må være tilbake på bussen om én time».

Jeg måtte bort og sjekke om jeg hadde hørt riktig. Om dagen hadde vært aldri så sur, ville den endres dramatisk til det bedre om poden fikk muligheten til å møte den største fotballhelten av alle. For riktig å understreke alvoret, sa jeg: «Hvis det er noen som helst mulighet for at dette ikke er tilfelle, er det bedre at du sier det nå. Jeg tror ikke vi tåler flere nedturer i dag». Mannen klappet meg på skuldra og sa at jeg kunne slappe helt av. Maradona var i boks, ifølge ham.

En halvannen times busstur senere, ankom vi Gazprom-stadion på nytt, og alle ungene ble vinket inn på tribunene igjen. Så fulgte nok en flaggseremoni, nøye dokumentert av dronefilmeren, før noen aldrende fotballspillere ankommer banen. Dette er da ikke den argentinske superhelten, men noen menn på rundt samme alder, bare at disse aldri hadde vært i nærheten av noen profesjonell fotballkarriere.

Like fullt ble de langt mer talentfulle barna kommandert til å se på dem fra tribunen. Det skulle vise seg å ikke bare bli én kamp, men en hel turnering med åtte ditto utrente, halvkvapsete lag.

I en av pausene trakk noen av guttene inn på banen for å spille litt, men ble strengt sendt vekk, ettersom banen ikke var tiltenkt dem. De endte i stedet opp med å spille på asfalten ved siden av det perfekte gresset.

Da den mange timer lange sekvensen med Gazproms bedriftslag og deres konkurrenter var gjennomført, gjorde vi oss klare til det store møtet. Men da speakeren skrudde på mikrofonen, var det for å fortelle oss at det var på tide å gå tilbake til bussen igjen.

Les også

«Trønderrock – lungesykdommen fra Namsos»

Det var da jeg gikk bort til fyren som hadde løyet meg midt oppi ansiktet, og æreskjelte ham foran de rundt hundre som sto der. På mest mulig sarkastisk vis, dro jeg på med: «Jeg mener da bestemt at det er én liten ting dere har glemt».

Én ukes gørr ble så levert med et volum på 11, til stor applaus fra det internasjonale publikumet, som hadde blitt holdt for narr. Det var til slutt min 13-årige sønn som kom ham til unnsetning, ved å trekke meg i armen og si: «Det er nok nå».

Han skjønte det faren ikke hadde fått med seg – at stakkaren sikkert bare hadde gjort eksakt det han var befalt å gjøre – å fylle stadion, slik at fotballturneringa til bedriftslaget til hovedsponsoren skulle se bra ut. At han garantert ville fått sparken hvis han nektet å lire av seg Maradona-løgnen, streifet ikke meg. At jeg selv sto i fare for å bli arrestert hvis jeg fortsatte, var heller ikke langt fremme i pannebrasken.

På samme måte som det ikke var rom for å endre på den idiotiske beslutningen om at halvparten av fotballspillerne skulle være «journalister», var det heller ikke mulig å gjøre om på noe så surrealistisk som å lyge til samtlige om at Maradona skulle komme.

Jeg tror dette er verdt å ta med seg når man skal forstå Russland i disse dager – og ikke minst, hvilket enormt mot som kreves av de mange titusenvis av russere som har hatt mot til å protestere mot Putins beslutning om å invadere Ukraina. Respect!

Det er til syvende og sist disse som vil kunne redde verden ut av denne forferdelige situasjonen.