Rosenborg-, Manchester United- og Arsenal-supportere aner ikke hva de snakker om, når de hevder at de ikke har sett laget spille bra på mange sesonger. Akking over at laget leverer under pari bør stilne, sammenlignet med hva jeg har blitt utsatt for dette året.

25 kamper på rad uten seier. Det blir 26 med i dag. På én og samme sesongen. Vi snakker snart verdensrekord. En slik sesong får selv perioden med Horneland til å virke som et fyrverkeri. Å følge et realt drittlag i tynt og enda tynnere er å være ordentlig fotballsupporter. Femteplassen som førte til landesorg i Trondheim, ville blitt feiret med champagne sprutende fra en doubledeckerbuss i Wimbledon.

Og som en hånlig gest, har vi fortsatt en mulighet til å overleve – to kamper før slutt. Men jeg kjenner sporene for godt. I år blir det nedrykk.

Monty Python har en fantastisk sketsj om «The Four Yokshiremen», som sitter og klager over hvem som har hatt det verst.

– Da jeg var barn, hadde vi ikke råd til såler i skoene

– Å, så dere hadde sko ... (osv.)

Blant fotballsupporterne, vil Wimbledons følgere alltid ha hevd på den verste skjebnen.

– For en rævva sesong. Vi hadde ikke råd til å kjøpe en eneste forsterkning.

– Det er ingenting mot Wimbledon, som hadde så dårlig råd at eierne flyttet klubben fra London og langt utpå landet.

– Men manglende forsterkninger gjorde at vi rykket ned.

– Er det noe å klage over. Vi måtte starte opp igjen, på bunnen av hele ligasystemet.

Av en eller annen grunn valgte jeg å vie livet mitt til fotballklubben Wimbledon. Jeg bodde, rett nok, i London-bydelen i 1983-84, men valget var uansett en litt tilfeldig øyeblikkbeslutning. Laget befant seg på nivå tre, men var litt i dytten, og da vi trakk Nottingham Forest i ligacupen, hev jeg meg med noen fra klassen på kamp. På den tiden var Forest best i Europa, noe de bekreftet ved å vinne Europacupen (datidens Champions League) både i 1979 og 1980.

Som ved et kosmisk mirakel, endte likevel laget fra nivå tre opp med å vinne 2-0, og i seiersrusen innledet jeg det som kom til å bli det lengste kjærlighetsforholdet i mitt liv – ekteskapet med Wimbledon.

Som med Tromsø IL, min barndomsklubb, skulle det bli skrint med seriemesterskap å feire. Wimbledons store øyeblikk kom da de i 1988 vant FA-cupfinalen over et ekstremt stjernespekket Liverpool. Vi snakker Peter Beardsley, John Barnes, Bruce Grobbelaar, Alan Hansen, Steve McMahon, Jan Mølby og John Aldridge – navn som fortsatt i dag får folk til å hoppe opp i stram giv akt. Det var den mest overraskende skrellen Liverpool har gått på i historien, og det desidert stolteste øyeblikket jeg har følt i mitt liv.

Les også

«Kampen som kommer til å definere årets sesong»

Klubben holdt seg på øverste nivå i England i 14 sesonger, og flere av disse fikk jeg oppleve som sesongkortholder blant de ihuga få som fulgte klubben. Jeg fikk også oppleve at fjompenissene fra Molde – Røkke og Gjelsten – kjøpte Wimbledon, satte inn Drillo som manager og fikk alt til å rakne. Først rykket vi ned fra Premier League, siden fikk Gjelsten det for seg at klubben skulle flyttes fra sitt opphavssted i Sørvest-London til Milton Keynes, mange mil nord for byen. Beslutningen er jevngodt med å flytte Vålerenga til Hamar. Og du gjettet sikkert resultatet: katastrofe.

Den flotte stadion de hadde fablet om å bygge i Milton Keynes, ble skrinlagt, slik at den nye klubben (MK Dons) måtte spille på en landhockeybane. Wimbledons opprinnelige supportere gadd selvsagt ikke være med på dette tullet, og gikk i stedet ut og startet en ny klubb på bunnen av ligasystemet. Vi snakker her om nivå ni!

Dette ble heldigvis ikke slutten. Etter ni år på amatørnivå, hadde Wimbledon, som nå hadde fått prefikset AFC, rykket opp til profflagene igjen. Og i 2016 fikk jeg og to kompiser oppleve playoff-finalen på Wembley, hvor Wimbledon rykket opp til League 1. Dette var den siste kampen den legendariske spilleren Adebayo Akinfenwa spilte for laget. Hans siste oppgave for Wimbledon var å ta straffen som sikret 2-0 og opprykk.

Akinfenwa er en kultfigur som først og fremst kjent på grunn av sitt – alt annet enn – fotballspiller-aktige utseende. Hvis du så ham med bar overkropp, ville du trodd at han skulle ut og konkurrere med Arnold Schwarzenegger i Mr. Universe. Han var kort og greit en bodybuilder med fotballdrakt. Attpåtil en litt lubben utgave. En perfekt fyr å slenge innpå de siste ti minuttene for å skape kaos i motstandernes 16-meter. Problemet var bare at kroppsvekten gjorde at han ikke var i stand til å springe like mye over 90-minutter, så Wimbledon måtte finne seg en slankere og mer løpsvillig erstatter.

Les også

Hvordan kan Rosenborg, som er så gode på ett område, være så fryktelig elendige på et annet?

Som en skjebnens ironi, ledet vi 1-0 mot Wycombe Wanderers forrige kamp, og du gjetter sikkert hvem som kom på, utlignet og forseglet at Wimbledon rykker ned igjen. Nettopp Akinfenwa. Takk for sist, liksom. Kuk.

I årene 1997-2002 bodde jeg i England, og hver kampdag, like etter at matchen var over, pleide kjæresten min (nå kona) å ringe for å sjekke hvordan det hadde gått. Dette var ikke fordi hun var spesielt interessert i fotball. Hun bare visste at når vi hadde tapt, var jeg i så dårlig humør at jeg bare gikk inn på soverommet og trakk dyna over hodet, når jeg kom hjem.

Vi vant så vidt sjelden, at når dette slo til, dro jeg ut og feiret. Ble det uavgjort, derimot, kunne hun lage middag. Hadde dette vært årets sesong, ville det ikke vært feiring på byen siden 7. desember. Og hele mars ville gått uten at det ble så mye som en helgemiddag.

På sett og vis henger det nært forestående nedrykket tett sammen med det som for de fleste supporterne har vært den største drømmen. Mot alle odds, og uten noen rik onkel i ryggen, klarte Wimbledon ikke bare seks opprykk. Målet om å vende tilbake til opphavet – Plough Lane, hvor den opprinnelige Wimbledon-banen lå – og bygge ny stadion der, ble også realisert. Jeg fikk en pilgrimtur dit i vår, og det var storslått. Et perfekt baneanlegg for en liten klubb som oss.

Smart nok, hadde man bare bygd ferdig det laveste nivået (i påvente av mer penger), slik at det var plass til 9.000. Planene for å få til 9.000 til, var imidlertid klare – i tilfelle opprykk. Slik ble det ikke. Etter en lovende start på sesongen, begynte det alvorlig å kladde under skiene. Økonomien var også skrapet, så den allerede dårlige trenden gikk kjapt over til å bli et svalestup mot avgrunnen, da vi måtte selge den eneste spissen som evnet å score – Ollie Palmer – til Wrexham. Dette er altså en klubb som ligger to divisjoner lengre ned, og summen vi fikk for dette var usle £300.000 (3,4 mill. kr.)! Og der får han attpåtil dobbelt så høy lønn.

Les også

«Da jeg «møtte» Maradona og lærte russisk mentalitet å kjenne»

Dette nedrykket blir ikke som med min norske klubb, Tromsø IL, som uten å blunke kan rykke opp igjen, bare ved å bruke spillerne i stallen. Et nedrykk vil gjøre at Wimbledon blir nødt til å selge samtlige av de som kunne tatt oss opp. Ja, selv dem vi aller nødigst slipper inn på banen, må i salgskurven.

Klubben har et suverent G18-lag, men absolutt alle supertalentene herfra må også årelates fra stallen for at vi skal klare husleia på den fantastisk fine arenaen vi nå har. Problemet er at den kjapt ender opp med å bli den vakreste arenaen i Isthmian League Division One (en serie som er så langt nede at du neppe har hørt om den).

Det er ikke som Erna Solberg hevdet om korona, at «alt blir bra». Alt blir krise! Vi vet bare ikke hvor langt ned det går før bunnen nås. Og det der med rike onkler, har vi prøvd før (fiskesvindlerne fra Molde, remember?), så det er ikke noen god løsning.

To kamper igjen og fire poeng opp til trygg plass. Det er nesten slik at man håper at pasienten slipper å lide for lenge – at håpet slukkes etter fem minutter, og jeg bare kan gå inn i depresjonen, først som sist. Kjenner jeg Wimbledon rett, tenner de alltid en gnist. Nok til at jeg begynner å tro på at det umulige kan skje – som det gjorde det i FA-cupfinalen i 1988. Kanskje kan Wimbledon overleve likevel? Hvis bare samtlige lag i bunnen taper med store siffer og dommeren plutselig gir oss igjen for alle straffene vi ikke fikk tidligere i sesongen.

Når du de neste årene ser meg – sortkledd og gråhåret, med tungt blikk og poser under øynene, trenger du ikke spørre hvordan det til slutt gikk. Som et dårlig b-filmmanus, vet man altfor lett hva som kommer til å skje.

Les også

«På tide å pusse overgangsvinduet»