På styremøte 6. mars ble det gjentatte ganger referert til en Sweco-rapport som satte stopp for all bruk av Dragvoll i et framtidig NTNU. Jeg fikk interesse for rapporten. Det viste seg at rapporten, datert 3. februar, var på beskjedne 30 sider. Det er et hasteoppdrag begrense til 4 uker for å gjennomføre tilstandsvurderingen. Levetid på 30–40 år ble lagt til grunn. Konklusjonen er at oppdateringen vil koste mellom 2,3 og 4,3 milliarder.

Sweco gjør godt rede for at de kjenner til både TEK 17, standarder og relevante bestemmelser. Et poeng som går igjen, er om Trondheim kommune vil se på tiltakene som en hovedombygging. Departementet gir 6 milliarder til de foreslåtte nye arealene på 90000 m², eller 67000 kr/ m². Oppgradering av Dragvoll, 65000m2 med for eksempel 3 milliarder, betyr 46000 kr/m².

Men hvor godt kjenner Sweco anlegget på Dragvoll? Sintefrapporten fra 1985 med en spørreundersøkelse blant studenter og ansatte svarte at det var lyst, moderne, åpent, vennlig, sikkert, variert, godt dagslys og stimulerende for sosial kontakt. Anlegget med de karakteristiske glassoverdekte gatene ble et viktig forbildeprosjekt. I 1983 ble Dragvoll tildelt Houens diplom, en pris som henger høyt. Første tildeling skjedde i 1904. Tolv ganger har bygg i Trondheim blitt tildelt prisen, første gang til Bispehaugen skole i 1925. Tre ganger har prisen gått til bygg knyttet til NTNU; Studentersamfunnet i 1931, Universitetet på Dragvoll som sagt i 1983 og Medisinsk Teknisk Senter i 1994. Dragvoll ble også valgt, i konkurranse med mange andre i inn- og utland, som et forbildeprosjekt i 2009 i en lærebok om universell utforming.

Styring og ledelse deles det ofte i tre typer. Regelstyring er basert på tydelige retningslinjer med klare kommandoer om regler og lovverk som skal følges. Målstyring starter fra toppen i hierarkiet og formidler delmål nedover i organisasjonen og kan gi inntrykk av delegering til den enkelte, men også en kald og kynisk bedriftskultur. Verdistyring tar utgangspunkt i å bygge opp et felles verdigrunnlag. Verdistyring har et mer langsiktig perspektiv enn regel- og målstyring, og hvor mange deltar gjennom dialoger.

Arbeidet med campusprosjektet fremstår som sterkt preget av regel- og målstyring. Det er vanskelig å få øye på noen form for verdistyring. Fokus er på milliarder av kroner til nye bygg. Men den viktigste «kapitalen» for NTNU er selvfølgelig menneskene. Av et budsjett på 10,5 milliarder går nok det aller meste til lønn for de vel 8000 ansatte. Utvikling av et universitet må selvfølgelig i hovedsak være basert på verdistyring, og i mindre grad regel og målstyring. Hvor i prosessen er alle HR-direktørene med sine staber?

Dette ikke et Nye Veier-prosjekt som er ekstremvarianten av regel- og målstyring og i liten grad basert på menneskelig arbeidsfellesskap. Derimot må utvikling at et universitet i stor grad være verdistyrt og utviklet over lang tid, men selvfølgelig også følge gjeldende lov- og regelverk.

Den 92-årige filosofen Guttorm Fløistad er det verdt å lytte til: «Det eneste som er sikkert, er at alt forandrer seg». Det kan være nyttig å minne om at våre grunnleggende behov aldri forandrer seg. Det er behovet for å bli sett og verdsatt. Det er det bare langsomheten i mellommenneskelige relasjoner som kan gi. Skal vi mestre forandringene, må vi derfor gjenerobre langsomheten, ettertanken og fellesskapet. Deri ligger den egentlige fornyelsen. Hva er kostnaden ved å bryte opp et og flytte et 40 års fellesskap?

Styremøtet har fått nasjonal oppmerksomhet. Redaktør for ARKITEKTUR Gaute Brochmann skriver 7. mars som hovedoppslag i Morgenbladet: «De pulveriserte miljøambisjonene for NTNUs gigant-campus er en skandale. Det er på tide å trekke i nødbremsen for dette prosjektet».

Sweco har gjort en god jobb i løpet av fire uker og som stort sett er repetisjon av gjeldende lover, forskrifter og standarder supplert med generelle kommentarer. Når det gjelder bestillerkompetanse fra NTNU står den til stryk. Det må oppfattes som en fornærmelse mot den omfattende kompetansen som finnes i fagmiljøene på NTNU og å oppleves som nedlatende for de som arbeider på Dragvoll.

Bestillingen fra NTNU inneholdt bare halvparten av det som nødvendigvis måtte utredes. Hva betyr det for reduksjon av kostnader ved å droppe det store nybygget på Gløshaugen? Og da er det viktig at ressurser som følger produksjon og transport av byggematerialer blir tatt inn i miljøregnskapet. Resultatet vil nok vise at denne løsningen vil gi klart lavere kostnader, lavere risiko, mer fleksibilitet og mer bærekraft.

Dragvoll har en historie som knapt noe annet bygg i Trondheim i det 20. århundre kan vise til. Anlegget er opplagt kvalifisert for formelt vern og fredning. Da er det helt andre perspektiv som åpner seg. Det er ikke lenger snakk om hva Trondheim kommune kan kreve i forhold til TEK 17, men hva fredningen vil tillate. De store flate takarealene på Dragvoll kan selvfølgelig utnyttes til betydelig energiproduksjon gjennom solcellepanel uten at det forringer bevaringen av de arkitektoniske kvalitetene.

Styrevedtaket er i stor grad er basert på en hurtiglaget, generell og mangelfull rapport, og som er uforståelig, uansvarlig og uetisk i forhold til ansatte og til klima- og bærekraftsmål formulert av NTNU.