ASO (Amaury Sport Organisation) er fransk, og arrangerte i helga noe i nærheten av tidenes idrettsarrangement i Trondheim og Trøndelag. De gutta har mye mer på lager, hvis vi spiller kortene våre riktig.

Det er ASO som arrangerer Tour de France (i tillegg til mange andre av de største sykkelrittene og blant annet Rally Dakar). Tour de France (TdF) starter år om annet i et annet land, som for eksempel i år i Danmark. Jeg tipper det ikke var uten grunn at Arctic Race i år snudde nesen sørover, og syklet seg lenger og lenger bort fra Polarsirkelen. Det er fortsatt langt nok nord til å forsvare betegnelsen «arctic».

Sagt med rene ord: Det er fullt mulig å tenke seg at Tour de France om noen år starter i Trondheim. Jeg tror nok at de nord-norske entusiastene som står bak Arctic Race, og som var dem som fikk ASO med, men som fortsatt eier 40 prosent av arrangørselskapet, heller kunne tenke seg å eventuelt starte TdF for eksempel i Tromsø, Harstad eller Bodø, men de byene ligger nå en gang der de ligger, langt unna Frankrikes nordligste grense, som også Trondheim gjør, men fra Trondheim kunne en forestille seg å sykle gjennom tre etapper for eksempel til Oslo, som tross alt ligger lenger sør. Det er enklere å eventuelt frakte mannskap, biler og annet utstyr sørover derfra, enn fra nord- eller midt-Norge.

Jeg opplever at det er Arctic Race-gründerne våteste drøm å få Tour de France til Norge. De gutta har allerede skapt et av Norges gjennom alle tider flotteste og største idrettsarrangement, og er beviselig i stand til å få til enda mye mer. Men da må de antagelig ha hjelp, av det som gjerne omtales som «alle gode krefter». De som eventuelt omfattes av det begrepet må først naturligvis finne ut om den eventuelle gevinsten forsvarer innsatsen.

Noen har gjort det til et levebrød å regne seg fram til at store idrettsarrangementer ikke lønner seg. Det er lett å være enige med disse, hvis gevinsten skal regnes hjem i forhold til hvor mange som nå reiser til Sjøbygda i Klæbu, etter at det nå er blitt vist så fine tv-bilder derfra, angivelig i 190 land. De skal måtte steke mange vafler, entusiastene på bygdemuseet der. Men de kan slappe av. Det kommer ingen. Det var heller ikke hensikten.

Men det gjorde noe med oss som er oppvokst der. Vi synes det var stas. Det er fenomenalt at de syklet opp Ståggån og ned Amundsdalen, og den stemninga som møtte dem i byen gjorde ikke bare inntrykk på syklistene. Det var enda artigere for de som laget den.

Siden mennesket lever både av brød og sirkus, er det fint å år om annet være vert for eksempel for noen av verdens beste idrettsutøvere, på ski naturligvis, som vi alltid har vært, og må fortsette å være, og i fotball, som vi en gang var, også i Trøndelag, og nå også altså for syklistene. Det gjør også faktisk godt. Vi blir litt bedre mennesker av det, i den grad vi har hatt en god opplevelse.

Så kan vi ikke betale hva som helst for å få lov til å fortelle verden litt om hvem vi er, og hvorfor vi har valgt å bli boende her oppunder Polarsirkelen. Men bedre mulighet til å gjøre det enn gjennom Tour de France finnes knapt. Det kan skje, men da må de før omtalte gode kreftene ta et initiativ og smi mens det er noenlunde varmt.

Utfordringen går til næringsliv og politikk, til folk som Tord Lien og Tore O. Sandvik. Det er bare å ta opp telefonen og sette over kaffekjelen. Det begynner i alle fall med det.