«Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn», heter det. Litt på samme måte er det med damenes inntog i Brann. I likhet med Stabæk og LSK Kvinner ser rødtrøyene ut til å få en solid sportslig start etter navnebyttet fra Sandviken til Brann. Det er selvsagt med på å øke interessen nå, men i likhet med disse tre klubben er den virkelige jobben å beholde interessen over tid. Lenge nok til å sørge for at bergensere og striler får noe av det samme eierforholdet til damelaget, som vi har til herrelaget i Brann.

Da Asker ble til Stabæk, fikk klubben i de første årene med seg den harde kjernen av supportere fra herrelaget. Også LSK Kvinner hadde med seg Kanarifansen i starten. Akkurat som supporterne i Bataljonen har stilt opp og laget stemning på Stemmemyren denne sesongen. Både Stabæk og LSK har siden mistet mye eller all den støtten de hadde.

Men en stor forskjell fra disse til Branns supportere er at flere av de mest omtalte og respekterte personene i supportermiljøet har gått fremst i marsjen for å støtte damelaget til klubben sin. Både på kamp og i sosiale medier. Før søndagens kamp mot Vålerenga på Stadion kjører mange supportere kampanjer i sosiale medier om at alle må gå på kamp.

LES OGSÅ: Bergenserne reagerer på at Rosenborg ikke vil oppgi salgstall

I norsk fotball, og i damefotballen spesielt, er det eksempler på at man ikke har ønsket seg supportere fra den harde kjerne på kampene sine. Nei, her skal man lage familiekonsept. Hele familier skal gå på kamp. Det er sånn antallet på tribunen økes. Den brutale fasiten er at slike konsept i Toppserien stort sett tiltrekker seg familier - spillernes familie. Ikke så mange andre. Litt av problemet med familiekonseptet med leker og moro utenfor Stadion, er jo at man mister mesteparten av de som skaper en tribunekultur.

Da jeg var liten, dro jeg ikke på Stadion for å holde pappa i hånden eller henge med søsteren min. Nei, jeg ville jo stå og se på de tøffe supporterne på Store Stå. Se på stemningen, høre hva de sang og hvordan resten av Stadion-publikumet lot seg rive med. Det er slik følelser og lidenskap oppstår. Det som skjedde på banen var jo ikke all verden da jeg var yngre.

Hvis man skal skape den samme interessen rundt damelagene, tror jeg det er helt nødvendig at man har dem som skaper ekstra stemning med på laget. I Bergen har Brann-supporterne mesteparten av æren for stemningen som er skapt på damekampene. Klubben har ikke vært en pådriver for det, det har supporterne vært selv, men klubben har lagt til rette for dem.

I Trondheim, der man skal prøve å slå Branns publikumsrekord neste helg, må Rosenborg ha møte med supporterne i Kjernen for å diskutere et samarbeid til kampen på Lerkendal mot Brann. Kunstig åndedrett i én kamp er jo bare tull.

Damefotballen skriker etter mer oppmerksomhet og at holdninger endres, men en del av lederne i Toppserien har jaggu en vei å gå også. De må bort fra gamle konsepter. Når Rosenborg velger å holde hemmelig hvor mange billetter de har solgt til sin rekordkamp, utnytter de ikke muligheten til å skapt en skikkelig bykamp mellom Trondheim og Bergen. Forsiktighet er ofte en enorm hemsko for damefotballen, tror jeg.

Rekordjakten: Trønderne nekter å fortelle hvor mange billetter de har solgt

Jeg tror likevel at Brann ligger godt an i løypen for å kunne skape noe varig på damesiden. En ting er at de viktigste supporterne stiller seg bak og skaper en stemning som tiltrekker seg flere publikummere enn lek og aktiviteter ved Stadion noensinne vil gjøre. En annen ting er at avgjørelsen om å få Sandviken-damene inn i Brann var grundig gjennomtenkt. Det skulle gjøres skikkelig, med en langsiktig plan. En plan som et overveldende flertall av klubbens medlemmer støttet da det ble vedtatt.

Før kampen mot Vålerenga trengte den vanlige dugnadsgjengen på Stemmemyren hjelp på Stadion. Da er det allerede blitt en selvfølge at Helge Karlsen og resten av Tirsdagsgjengen, som består av tidligere Brann-spillere, hjelper til. Ifølge Karlsen tok det ham et par minutter å skaffe nok vakter til søndagens kamp. For Brann er jo Brann.

På kontorene på Stadion har også damelaget sklidd inn helt naturlig, og blitt mottatt slik klubbens medlemmer vedtok da sammenslåingen ble et faktum. At flere sponsorer også markerer at de vil være sponsorer for hele Brann, altså både dame- og herrelaget, er også et signal om at Brann er Brann. Uavhengig av kjønn. Lisa Naalsund er like mye Brann-spiller som Sivert Heltne Nilsen.

Bergensere og striler kommer ikke til å flokke seg i tusentall på hver eneste av Branns damekamper ennå, men vi kan komme der en dag. Da må man beholde den samme filosofien klubben har i dag, og for all del ta vare på de som lager stemning på kampene. For da drar ungene med seg mamma og pappa på kamp uansett.

På søndag blir det fest, men det er i hverdagene resultatene skapes. Og i dette tilfellet handler det om å skape en levedyktig fremtid også på dager der resultatene ikke bare går rødtrøyenes vei.

De trenger at Bergen omfavner dem også i fremtiden.