(Trønderdebatt)

I sin kronikk den 28. februar beskriver Ola Borten Moe regjeringens klimaplan med stor frustrasjon. Det er vanskelig å henge med på alt som er galt i hans beskrivelse, egentlig.

At regjeringen ofte mangler gjennomføringsevne og realisme kan jeg forsåvidt være enig i, men jeg klarer heller ikke forstå hvor Borten Moe sin gjennomføringsevne og realisme har blitt av. At Kina legger opp til å øke sine klimagassutslipp er på ingen måte grunn til at Norge skal la være å kutte. Dersom alle skal la seg inspirere av de som oppfører seg dårligst kommer det til å gå ganske dårlig.

Én ting er at Kinas økte utslipp blant annet skyldes kraftig sentralisering, en annen ting er at kreft forårsaket av industriell forurensing nå er Kinas vanligste dødsårsak. Jeg tviler på at Borten Moe ønsker seg noen av delene her hjemme. Norge må heller gå foran og vise at en bedre verden er mulig. Eksempelets makt kan ha virkelig stor makt.

Les også

Norge og klima, historien om da landet sporet av

Norges bistandsarbeid i Kina er et kapittel i seg selv og at Kina internerer Uighurer er forkastelig, men hva det har med norsk klimasatsing å gjøre er jeg litt usikker på.

Når Kina har tatt over verdens industriproduksjon skyldes det ikke aksept for klimagassutslipp (det har det vært stor aksept for i den vestlige verden også), men at de har hatt en aktiv industripolitikk. At vi bygde opp og har bevart en stor norsk oljeindustri skyldes nemlig også aktiv industripolitikk, for eksempel gjennom at leterefusjonsordningen flytter økonomisk risiko vekk fra industrien og over på staten.

Dersom Norge skal ha en levedyktig industri i framtida, trengs det politiske tiltak. På samme måte som i oljeindustrien er det mulig for politikerne å lage rammer som sikrer fremtidige investeringer og arbeidsplasser i Norge, uten å drive planøkonomi, kan vi også gjøre dette i andre nye næringer. Elektriske ferger gir for eksempel norsk næringsliv kompetanse på utslippsfrie maritime fartøy.

For fremtidens industri må være utslippsfri i Norge. Når EU diskuterer å innføre tollsatser på varer med høye utslipp i produksjonen, satser på europeisk batteriproduksjon og forsker på stålproduksjon basert på hydrogen i stedet for kull, er det på tide å innse at det ikke hjelper å drømme om fortidens industri. Det er heller ikke nødvendig, det er en misforståelse at man må forurense for å være effektiv eller lønnsom. Vi har bare aldri forsøkt på noe annet.

Borten Moe sin konservative fortelling er ikke bra for verken oljearbeideren eller klimastreikeren. Om staten holder seg tilbake fra å snu i retningen mot grønne investeringer, vil vi stå igjen som Pete Maclain som takket nei til The Beatles. I slutten av september i 2020 hadde verdien av grønne selskaper firedoblet seg fra 2016 på børsen.

Så i stedet for å skylde på Kina kan vi ta den veksten på alvor og komme med tiltak i Norge. På samme måte som vi har hjulpet bedrifter med å lete etter olje kan vi hjelpe bedrifter med å satse på bruk av roboter og ny teknologi for å omstille seg fra olja. Elektrifisering av fiskeflåten, kystflåten og oppdrettsnæringen kan gjøre disse næringene klimavennlige samtidig som norske industribedrifter i hele landet får noe å gjøre. Her kan staten bidra med å sette krav, bestille skip og gi omstillingsmidler.

Jeg blir gjerne med Borten Moe på å kritisere regjeringen, og jeg er helt med på at vi må sikre at bedrifter over hele landet har forutsetningene for å drive verdiskaping og eksport. Men jeg håper at hans neste innlegg i debatten også peker på hva som er veien videre for Norge, utover å tviholde på fortiden.