(Trønderdebatt)

Det er fullt forståelig både på det politiske og menneskelige plan at regjeringen ruller ut boosterdoser. Siden sensommeren har vi visst fra erfaringene i for eksempel Israel at effekten av vaksinene avtar ganske raskt. Og spesielt for risikogruppene i Norge er det et enormt offer å måtte leve isolert fra andre i lang tid fordi vaksinene ikke gir varig nok effekt.

Men å tilby oppfriskningsvaksiner til alle voksne i Norge, slik helseminister Ingvild Kjerkol og statsminister Jonas Gahr Støre nå har kunngjort, er både uansvarlig og et uttrykk for korttenkt korona-nasjonalisme. Å dele ut boosterdoser bredt til alle i Norge mens store deler av verden ikke er fullvaksinert, er å prioritere på tvers av anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon (WHO), og beslutningen kan i verste fall hjemsøke oss i mange år fremover.

Prioriteringene som gjøres nå forteller oss mye både om hvordan verden fungerer, og hvordan makt er fordelt. Det har vi fått mang en leksjon i gjennom pandemien, også innenlands, som jeg har skrevet om tidligere.

Globalt får skjevfordelingen av makt dessverre langt mer alvorlige konsekvenser. På verdensbasis er nemlig skjevfordeling av makt ensbetydende med skjevfordeling av vaksiner.

Vaksinene skjevfordeles på flere plan: At rike land som Norge støvsuger markedet for boosterdoser mens en rekke land ikke er i nærheten av å ha en fullvaksinert befolkning, er det mest synlige og åpenbare eksempelet. Det gir ingen mening å ekstravaksinere friske voksne i Norge mens koronaviruset har fritt spillerom til å mutere seg videre i det globale sør.

I november kunne WHO-sjef Tedros Adhanom Ghebreyesus melde at seks ganger flere booster-doser ble gitt i rike land, enn førstedoser i fattige land (!). Han kalte det en «skandale som må ta slutt».

Han har rett, det er grotesk.

Men også i tilgang på vaksineoppskrifter er skjevfordelingen vond å se på. Det var pinlig, veldig pinlig, da Norge i vår stilte seg på siden til EU da 64 land krevde et unntak for covid-vaksiner fra den såkalte TRIPS-avtalen om patenter. Mens USA på historisk vis kunngjorde at de ville støtte en slik løsning, stillte Erna Solbergs regjering seg mest lojal til legemiddelindustriens aksjonærer. Det tjener den nye regjeringen til ære at de har snudd i denne saken.

Langt mindre ærefullt er det når den samme regjeringen prioriterer boosterdoser til en hel, frisk befolkning mens viruset fortsetter å mutere i sør. Når helsedirektør Bjørn Guldvog lufter muligheten for en fjerde dose i Norge uten at mediene følger opp med å stille spørsmål om hvordan dette skal henge sammen med vaksinenivå i resten av verden, må det være politikernes jobb å løfte blikket litt.

Sør-Afrika har fremragende laboratorier og miljøer som raskt avdekket Omikron-varianten av koronaviruset. Sørafrikanske myndigheter og fagmiljøer varslet umiddelbart verden om sine funn. Som takk fikk de reiseforbud fra verdens rike land og en stengt dør i ansiktet fra resten av verden, til tross for at det er ikke engang sikkert at mutanten oppstod der.

Uansett hvor det oppstod, er ikke Omikron noen «sørafrikansk» mutant. Den er en mutant vi i stor grad kan takke verdenssamfunnets manglende evne til å opptre koordinert og rasjonelt for. Mutantene som følger kunne vi like gjerne kalt «booster-mutanten». Eller «kortsiktige vestlige ledere som prioriterer egen oppslutning fremfor sunn fornuft-mutanten». I den klubben inngår lederne i en rekke rike land - nå inkludert Norges egen Jonas Gahr Støre.

Korttenkt vaksinenasjonalisme vil forlenge pandemien, og forårsake flere konsekvenser, mer sykdom og mer død. Det er ikke tillitvekkende at dette perspektivet får så lite plass i de nasjonale diskusjonene om vaksinepolitikken vi skal føre fremover. Og det lover dårlig. Nå er det viktigere å få vaksinert risikogrupper og helsepersonell i hele verden, enn å rulle ut flere vaksiner til friske nordmenn.

Vi vil nemlig få de mutantene vi fortjener, også her på berget.