– Alderen er et helvete, sier Håkon Bleken og storler. Kunstneren som helt har glemt at han er pensjonist, er like engasjert som da han entret kunstscenen på 50-tallet.
– Føler du at du fortsatt utvikler deg som kunstner?
– Ja. Merkelig nok, sier Bleken. Verkene som står utstilt i det som har blitt kalt Bleken-korridoren, understøtter hans påstand.
Det abstrakte vs. det gjenkjennelige
Håkon viser fram et maleri av August Strindberg, og forklarer at dette er hans foreløpig siste maleri.
Han maler fortsatt flere ganger i uka.
– Jeg arbeider med stoffet intellektuelt, ellers også, men det er slik at jeg maler noen ganger i uka. Det er jo det jeg har holdt på med i livet. I går natt malte jeg til klokka var ett. Det var litt dumt, jeg bør aldri male så lenge.
Håkon ble innlagt på St. Olav med alvorlig covid-sykdom, og har malt en del oljemalerier knyttet til denne opplevelsen. Forfatter og poet Dante Alighieri, som levde på 12-1300-tallet har vært inspirator. «Den guddommelige komedie» (La Divina Commedia) beskriver Dantes reise gjennom helvete (Inferno), skjærsilden (Purgatorio), og paradiset (Paradiso). Dette er gjennomgangstemaet i oljemaleriene.
– Dante er et verk jeg har vært opptatt av i 30 år, men har aldri gjort noe med det. Det er antakelig fordi jeg nærmer meg døden og dermed også inferno – eller muligheten for det – og da blir det egne verdier som plutselig løftes ut av ens bevissthet og blir en del av utenverdenen og brukt som motiv, til og med. I løpet av én måned hadde jeg laget hele greia. Det er formålsløst å bare bestemme seg for en ting. Det må samtidig også være en drivkraft, sier Bleken.
Dette er andre gang Håkon Bleken stiller ut på Britannia. Hotellet har de siste årene blitt en sentral arena for billedkunst, og hadde for kort tid siden utstilling med Sverre Bjertnæs. Bleken tillegger kurator Stein Slettebak Wangen æren for at kunsten har kommet inn i det ærverdige hotellet.
Det er totalt 56 bilder (trykk og pasteller) som utstilles på Britannia. Disse selges også rett fra vegg. Sist gang Bleken stilte ut – på Galleri Brandstrup i Oslo – ble alle 32 tegningene kjøpt av en samler på forhånd.
Bjertnæs: – Hakket mer nervøs når man gjør det her
– Det er viktig å stille ut, og oppleve reaksjonene til folk som ser det for første gang. Det er ikke det samme å se bildene i en katalog, forklarer han.
– Mine beste bilder ligger i tvetydigheten mellom det abstrakte og det gjenkjennelige.
Bleken finner det ikke rart at et hotell tar en så klar rolle som kunstformidler. Samtalen dreier imidlertid over til Astoria, som forsøkte å gjøre selve hotellet til et kunstverk i Trondheim, gjennom at Verner Panton fikk frie hender til å dekorere det – på tidlig 60-tall. Det så spektakulært ut, men når det gjaldt mottakelsen fra folket, ble det nærmest en fiasko.
– Byen var ikke moderne nok, dessverre, for det var fint, men det var for tidlig for Trondheim. I København, Stockholm og Oslo kunne det gått, men Trondheim, på tidlig 60-tall, var ikke klar for dette. Det var jo heller ikke alt som fungerte perfekt. Det røde rommet, for eksempel. Det ble for mye, når absolutt alt var rødt. Det er som Alf Rolfsen sier: «Du kan tåle kvadratkilometer med blått, men ikke med rødt», sier Bleken, som var blant de få trondhjemmerne som verdsatte Pantons designeksperiment.
Mannen som bragte verden til Trondheims uteliv
Gjorde Trondheim til et kraftsenter for kunst
Håkon Bleken gjorde, i samarbeid med en del andre kunstnere, Trondheim til et kraftsenter for kunst, gjennom kunstnerfellesskapet Gruppe 5. Sammen med Roar Wold, Lars Tiller, Ramon Isern og Halvdan Ljøsne, var Bleken med og satte byen på kartet, med modernisme som våpen.
– Da jeg begynte der, var jeg en sterkt litterær maler. Jeg malte Kristus-bilder og Getsemane-bilder, etter religiøse, italienske forbilder, Men jeg skjønte straks at hvis jeg skulle få noe ut av oppholdet, måtte jeg kutte ut alt som hadde med fortiden å gjøre, og konsentrere meg om hva det vil si å male et bilde – en flate som skal dekoreres og hvilke konstruktive og byggende krefter man kan bruke. Det ble spørsmål om hva som er det vesentlige ved kunsten – om det er formen, innholdet eller begge deler. Straks, så oppstår det en meget spennende situasjon, sier Bleken.
– Det spesielle med Gruppe 5 var at dere var tilsatt ved NTH, på arkitektstudiet.
– Ja, vi var ansatt på høgskolen, alle sammen. Det var en fin tid. Jeg lærte veldig mye av Arne Holm. Han var et funn av en leder. Vennlig – og autoritær nok til å få det gjennomført. Det var Arne som plukket ut hvem som skulle være i Gruppe 5. Jeg visste ikke at jeg ville bli ansatt ved høgskolen, før jeg fikk beskjed om at jeg skulle begynne dagen etter, ler han.
– Arne var en enorm sjef. Jeg savner ham og Jan Brochmann dypt.
– Møtte dere sterk motstand, da dere kom med modernistiske tanker?
– Nei, den var ikke særlig sterk. De fleste forsto at det var morsomt, og i alle fall en forandring. Det gikk forholdsvis smertefritt.
– Hvordan ble det mottatt av arkitektstudentene?
– Det var stor begeistring. Vi var jo også sammen med studentene privat, på festligheter og slike ting, så det ble et sammensveiset miljø, sier han.
– Vi tenkte ikke så mye på arkitektur. Vi tenkte på form og miljø, og det het jo også en av sidefagene. Det var ikke noe program som ble fulgt. I hvert fall ikke i så stor grad som man tror.
– Tror du at et slikt prosjekt kunne fungert i dag?
– Et sånt prosjekt, ja, men ikke nødvendigvis med de samme ideene. Det måtte være med ideer som ligger i tiden.
– Det som desidert adskiller meg fra de andre i Gruppe 5, var at mine malerier var fortellende. Jeg forteller gjerne historier i bildene mine.
Stikk til avisenes kulturdekning
– Jeg får stille det samme spørsmålet som jeg stiller til sønnen min: Har du funnet ut hva du skal bli når du blir voksen?
– Hehehe. Det er en god idé, for jeg regner meg på ingen måte som ferdig. Er åpen for nye ideer og at ting kan forandre seg. Som fortellende maler, må man være åpen for det som kan skje.
– I tillegg til Dante, kommer inspirasjonen til utstillingen fra de vanlige, generelle kreftene i forhold til å male. Det er ikke noe man bestemmer seg for, men blir drevet til av formkrefter, og av og til at det skal ryddes opp i ting. Picasso ryddet for eksempel opp i kunsten, i meget stor grad.
– Utstillingen har også flengende kritikk av avisene, og vår manglende kulturdekning.
– Det har vært utrolig mangelfullt i lang tid. Adresseavisen har jo for eksempel ikke en anmelder av klassisk musikk. Det er så vidt de har kunstanmeldere, og det er meget sjelden at de er i virksomhet. Kulturen i Oslo-avisene er ikke stort bedre, sier han.
For å illustrere dette, har Bleken malt «Sjefredaktøren grubler over et fremmedord» – som er både syrlig og morsomt på en gang.
– Det er ikke viktig for samfunnet, men for meg er det viktig å ha en forbindelse til den virkelige delen av verden – den realistiske delen. Politikk betyr mye for meg.
Hyller kristne verdier
– Hvilke saker er det som opptar deg for tiden?
– Det går ikke så mye på saker, men på meninger. Folks stemmer går ikke etter partier lenger. Det finnes sympatiske og radikale høyrefolk, for eksempel. Jeg synes Dag Solstad har en fin holdning til politikk, når det gjelder slike ting. Åpenheten for verdier, uansett hvor de måtte befinne seg. Det er ganske viktig i et samfunn.
– Føler du at det var mer steile fronter før?
– Ja, det var det. Det kan være både bra og dårlig. Det kommer an på hvilke tanker det dreier seg om. Solstad sier at samfunnet ville vært mye verre uten kristendommen. Og der er jeg absolutt enig med ham. Kristendommen er den store, verdifulle faktoren i vår tid. De kristne verdiene er i alle fall noe jeg setter meget høyt.
– Det er radikalt, når sånt kommer fra sånne som deg og Dag Solstad.
– Nei, det er flere og flere som gjør det. Det finnes mange kristne marxister.
– Hvordan ser du på Trondheims-kunsten i dag?
– Det er ganske mange forskjellige ting, og det er klart at det kommer bra kunstnere, men det står ikke til å nekte at det som foregikk for 30, 40 og 50 år siden er langt mer interessant enn det som foregår i dag. Den tiden Hannah Ryggen levde, for eksempel. Og da «Trøndermalerne» holdt på – Einar Bothner og Roar Matheson Bye – da var det et miljø, rett nok et lite, men det var verdifulle normer som utspilte seg der. Det er vanskelig å si hva det kommer av, men vi har ikke en betydelig skikkelse som Hannah Ryggen nå, og en ener spiller veldig stor rolle i kunsten, sier han.
Bleken og Killi Olsen fronter sommerutstilling i Vågå
Møter sjelden genier
– Det å gå i Trondheim og møte et geni, er sjelden kost, konkluderer han.
Håkon Bleken mener at det er «enerne» som fører til de store forandringene, og at det i Trondheim i det minste har blitt bedre forbedringer når det gjelder kunstneriske arenaer – i og med etableringen av KUK og Britannia, som utstillingssted. Der framholder han Kjell Erik Killi Olsen og Stein Slettebak Wangen som viktige pådrivere.
– Føler du at noen står parat til å ta over stafettpinnen etter deg?
– På forskjellige måter, kanskje. Men jeg tror ikke det er noen som er nær ved å ta over stafettpinnen umiddelbart.
