Gå til sidens hovedinnhold

Blackfacing mot rasisme?

Sommeren har gitt oss en ny krenkelsesdebatt. Temaet er viktig, men som med Metoo har deler av ordskiftet havnet på avveie.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

Den norske overrabbineren Michael Melchior uttalte for noen år siden at antisemittisme er så alvorlig, at man bør være forsiktig med å påstå at alt man som jøde føler seg krenket av, skyldes at avsenderen er antisemitt. Det var klokt sagt – og påminnelsen er verd å ta med seg, også inn i dagens debatt. Det faktum at enkeltpersoner opplever seg krenket, betyr ikke nødvendigvis at den man mener seg krenket av har hatt noen intensjoner om det – enn si; at det faktisk har forekommet noen krenkelse. Hva den enkelte opplever er som regel subjektivt – og er ikke bare forskjellig fra person til person, men kan i aller høyeste grad også være avhengig av hvordan den enkelte har det i øyeblikket.

Et problem med debatten vi har hatt i sommer – og for så vidt alle heftige, aksjonsdrevne debatter de siste årene, er at man verken tatt seg tid til, eller tilsynelatende har følt behov for, å forsøke å etablere objektive kriterier. Da havner man lett på avveie.

Å relativisere historien alltid nærliggende – men ofte farlig. Og det går i mange retninger.

De fleste er i dag enige i at såkalt «blackface» er uakseptabelt. Vi kan kanskje gå så langt som til å si at dette er det etablert en objektiv forståelse av. Men betyr det at all blackfacing har vært et uttrykk for rasisme?

På 1970-tallet hadde jeg en lærer som nok var over alminnelig opptatt av det flerkulturelle. Vi levde fortsatt i en tid hvor minoriteter grovt sett var samer eller pinsevenner. «Alle» var hvite. Sant nok hadde vi i Oslo begynt å få arbeidsinnvandrere, men de var her jo bare midlertidig og skulle reise hjem så snart de hadde gjort jobben de kom for. Derfor talte de på sett og vis ikke med. Da var det litt annerledes med de første som var adoptert fra Sør-Korea – men bortsett fra noen få, knapt synlige utslag av etnisk annerledeshet, var samfunnet homogent og blendahvitt.

Læreren jeg hadde i enkelte timer på barneskolen så det som sin plikt å forberede oss på nye tider. Og som et ledd i dette – ta et oppgjør med fortidens grums. Blant annet måtte vi alle lese «Onkel Toms hytte», Harriet Beecher Stowes bok fra 1852 som mange mener var en driver for avskaffelse av slaveriet i USA. Læreren nøyde seg imidlertid ikke med å la oss lese den. Hun satte opp skuespill. Og noen av oss måtte nødvendigvis spille rollen som slaver. Ettersom hele poenget med boken er oppgjør med en kultur hvor mennesker av afrikansk opprinnelse blir oppfattet og behandlet som undermennesker, måtte også noen av ungene være svarte. Så hun blackfacet flere av oss.

Det skulle ikke forundre meg om det i en skuff eller to finnes bilder fra oppsetningen. Finner man det i dag og ikke kjenner konteksten, er nok veien kort til å dømme det som avbildes som et resultat av rasisme i vår nære forhistorie. Selv om fasiten faktisk var det stikk motsatte: Stykket var et forsøk fra en ung, engasjert lærer som var opptatt av likestilling på alle plan, på å lære den oppvoksende slekt at innenfor hudfargen er vi alle like. Og er like mye verd. Historien kan leses som en anekdote fra en tid hvor ting var veldig annerledes enn i dag – men den sier oss også noe om hvor vanskelig det kan være å tolke fortidens handlinger ut fra vår tids ståsted.

I USA har vi fått heftige debatter om fjerning av monumenter over mennesker som var bærere av holdninger som i sin samtid mer eller mindre var alminnelige, men som i dag er uakseptable. Også i denne debatten glimrer nøkterne definisjoner med sitt fravær.

Skal vi rive monumenter over epoker og herskere som representerte det meste vi i dag tar avstand fra, kan pyramidene være et greit sted å starte. Bygget av slaver, som monumenter over slaveeiere som regjerte samfunn i stor grad basert på slavehold. De fleste innser galskapen i en slik tanke – men hvis vi skal være ærlige: Hvorfor skal vi bedømme minnesmerker over slaveeiere for 3000 år siden annerledes enn minnesmerker over slaveeiere som levde for 300 år siden? Er det tidsaspektet som skal avgjøre? Og hvis ja – hvor skal tidsgrensen gå?

Det sies at sannheten er enhver krigs første offer. Slik er det også når krigen foregår på sosiale medier. Analyser og fakta som nyanserer når ikke fram, og de som fremmer dem blir lett fordømt og får såpass hard medfart, at mange aldri mer våger seg frampå i noe som helst slags ordskifte.

«Etniske nordmenn må bli mer inkluderende, og fargede gjør klokt i å bli litt mindre hårsåre», skrev filmprodusent Dave Spilde i en kronikk i Bergens Tidende for noen dager siden. Han har norsk mor og gambisk far, er født i Norge og har vekslet mellom å bo i Norge og USA. Hans påstand er at Norge ikke er et rasistisk land. Det betyr ikke at rasisme ikke finnes her – for det er et beviselig faktum, men hans intensjon med kronikken er åpenbart å peke på det faktum at selv om rasisme finnes i enkelte lag i samfunnet, så er ikke dette et uttrykk for at samfunnet i seg selv er strukturelt rasistisk.

Det er heller ikke slik, som man kan få inntrykk av, at rasismen er et «hvitt» problem. Jevnlige undersøkelser som kjøres i mange land viser at det er langt mer rasisme i mange afrikanske og asiatiske land, enn i blant annet Norden. Dette kommer fram når man spør folk om de ville akseptert at egne barn giftet seg med kvinner eller menn fra andre deler av verden og andre kulturer, eller om de hadde akseptert noen fra en annen kultur som nærmeste nabo.

Det er uakseptabelt at barn og voksne i Norge utsettes for hets fordi de tilhører en minoritet. Noen skiller seg ut ved utseende, andre på grunn av kulturelle uttrykk – mens noen kan se ut som majoriteten, men tilhøre en minoritet og oppleve tilsidesettelse, forskjellsbehandling og regelrett forfølgelse likevel. Summen av alt dette er alvorlig – og dette må det jobbes systematisk med. Samtidig viser tall at nordmenn er langt mindre rasistiske i dag, enn selv for bare 20 år siden. Skal vi tegne et bilde av samfunnet som faktisk kan brukes konstruktivt, må alle elementer inn – også de trekk som ikke bygger opp under alle aksjonisters narrativ.

I likhet med Spilde har jeg erfaring med å være både majoritet og minoritet. Avhengig av hvilket bein jeg står på, kan jeg oppfatte ting forskjellig – og hadde jeg vært bare det ene eller det andre, ville jeg helt sikkert reflektert annerledes i mange sammenhenger. Men dualismen tvinger meg ofte til å se ting fra flere sider. Det er ikke nødvendigvis enkelt – men gjør det vanskelig å tegne virkeligheten svart-hvit. For det er den ikke.

Det faktum at vi iblant krenkes, må ikke få sette standarden for hva vi aksepterer. Det en annen med min bakgrunn krenkes av, krenker kanskje ikke meg – og dette bør lære oss at vi skal være forsiktig med å la egne følelser definere enhver standard. Vi trenger saklige, opplyste debatter som kan bidra til at holdninger endres – slik at vi over tid kan enes om noen felles, grunnleggende verdier. I dette bildet er enhver minoritets stemme helt avgjørende – men også majoriteten må bli hørt. For på samme måte som majoriteten alltid bærer noen reflekser som må utfordres – gjelder det samme for minoriteten. I sommerens debatt har nok en gang påstanden om at kritikk og harselas med religiøse dogmer må forbys dukket til overflaten. Rett og slett fordi religionskritikk i enkelte kulturer, som i Norge tilhører minoritetssegmentet, nesten automatisk er blasfemisk og dermed per definisjon er krenkende. Dette må man ha lov til å mene – men vi får det motsatte av et tolerant samfunn dersom slike stemmer vinner fram.

«Hvis vi skal leve godt sammen i dette landet, må vi bygge broer, ikke skape avstand til hverandre», skriver Spilde. Det er ikke et budskap som bejubles av de mange som denne sommeren helst vil male alle kontraster store og tydelige. Men vi gjør klokt i å lytte til det.

Hvis ikke ender opp som ulver som uler mot månen. Hver fra vår teig.

John Arne Moen, sjefredaktør i Trønder-Avisa

Kommentarer til denne saken