(Trønderdebatt)

Diskusjoner og oppslag om bolig i Norge var i mange år begrenset til jublende oppslag i avisene over hvor mye boligprisene har steget siden sist, hvordan en kan gjøre en smart boligkarriere og hvordan alle kan bli millionærer på å eie eiendom. De ulike politiske partiene har knapt hatt en boligpolitikk siden 80-tallet og bolig har, i likhet med den generelle økonomiske veksten, vært noe som samfunnet generelt har tatt for gitt at alle har tilgang på.

Og det stemmer jo også til en viss grad. Norge har en høy eierlinje hvor rundt 80 prosent på landsbasis eier sin egen bolig. Men de siste årene har det også i større grad blitt fokus på økte boligpriser, dårlige boforhold og økning i forskjeller hvor bolig er den største katalysatoren for ulikhet. Vi liker å tenke på oss som et land med få forskjeller, hvor alle har lik tilgang til viktige velferdsgoder som helse, utdanning og bolig. Nå slår disse idylliske bildene sprekker og mange får opp øynene for at den aller rikeste delen av befolkningen blir enda rikere, mens de som sliter har fått det enda vanskeligere. Bolig og boligmarkedet er en helt sentral årsak til denne utviklingen.

Når vi snakker om at alle har rett til en bolig, vil de fleste tenke på at alle har rett til kommunal bolig dersom en trenger det, og hvis ikke så får en kjøpt bolig. Når så mange som 80 prosent er boligeiere, er det vanskelig å få øye på hvem de 20 prosent som er på leiemarkedet er. Jeg tror svært mange av oss tenker på leietakere som enten kommunale leietakere eller studenter og nyutdannede. De som leier blir dermed forstått som enten en vanskeligstilt gruppe som får kommunal hjelp i kortere eller lengre tid, alternativt en midlertidig leietaker til en får kjøpt noe eget. Dermed er det kanskje i liten grad at majoriteten av befolkningen identifiserer seg med langtidsleietakerne. Når det offentlige ordskiftet knapt nok adresserer de utfordringene med den norske boligmodellen er det kanskje heller ikke så underlig at retten til bolig ikke er en del av samfunnsdebatten.

Retten til bolig er en sentral menneskerett, nedfelt i erklæringen fra 1946 med senere modifikasjoner. Norge liker å se på seg selv som en forkjemper for menneskerettighetene og som en velutviklet velferdsstat og på mange områder har vi lyktes med dette, men bolig er unntaket. Årsakene til dette er nok mangfoldig, men i tillegg til at de fleste har hatt tilgang til en adekvat bolig i svært mange år, så har også det offentlige ordskiftet når det kommer til bolig i stor grad vært styrt av eiendomsmeglere, investorer og utbyggere. Disse har en egeninteresse i at bolig blir sett på som et investeringsobjekt og ikke en rettighet eller velferdsgode. Det gjelder også de fleste som har vært inne på boligmarkedet i flere år, men for så vidt også de som er nyetablerte på boligmarkedet og som vil kunne få store økonomiske tap dersom boligprisene synker.

Alle ønsker å se sin fiktive formue øke, og selv om enkelte økonomer uttrykker bekymring for den enorme private husholdningsgjelden og det problematiske i at folks forbruk blir finansiert av økte boligverdier er det liten politisk vilje til å stikke hånden ned i det vepsebolet som norsk boligpolitikk har blitt. Løsningene som så langt har blitt presentert, som leie-før-eie eller dele-bolig, er løsninger som er skapt av et marked som ønsker stadig økende boligpriser og representerer ikke noen reelle endringer i boligpolitikken.

Noam Chomsky sier i sin bok «The common good» fra 1998 at en smart måte å holde folk passive og lydige er å strengt avgrense spekteret av akseptable meninger, men oppmuntre til en svært livlig debatt innenfor det gitte spektrumet – til og med oppmuntre kritisk og avvikende synspunkter. Det gir folk en følelse av at foregår fri tenkning, mens systemets forutsetninger blir forsterket av begrensningene som settes på rekkevidden av debatten (min oversettelse).

Når det kommer til boligpolitikk oppleves det som at debatten hele tiden begrenses til eierlinjen, hvor det eneste saliggjørende er å eie sin egen bolig. Dette til tross for at Norge i en Vest-europeisk sammenheng er nokså unik når det kommer til dette. Det «frie» markedet skal løse en av de viktigste bitene av velferdsstaten, for uten en bolig som fortrinnsvis er et hjem, så rakner de fleste andre deler av livet. Dersom en ikke har et godt, trygt og rimelig hjem så vil en ha større behov for andre velferdstjenester.

Hvem skal kjempe fram retten til bolig når den store delen av majoritetsbefolkningen ikke ser behovet for en ny boligpolitikk og har en (stor) egeninteresse i at boligprisene øker, og de som faller utenfor ofte har mer enn nok med å holde seg flytende i et dyrt, til dels uprofesjonelt marked som ofte tilbyr kortsiktighet og dårlig bokvalitet? Jeg tror at dersom en virkelig skal ta menneskerettighetene på alvor så må en få «retten til et hjem» inn i velferdsstaten og vi må utvikle flere løsninger enn det som har blitt forfektet som det eneste «rette» i boligpolitikken.

Vi må anerkjenne at markedet ikke kan eller vil være en inkubator for alternative løsninger innenfor boligutvikling og en mer rettferdig boligpolitikk. Ettersom bransjen i stor grad har definert det offentlige ordskiftet når det kommer til bolig, er det viktig at vi får fram alternative stemmer. Aktivister som står bak SoMe kontoer som «min drittleilighet» og «reduser husleia» og leieboerforeningens arbeid med å få mer beboerinnflytelse i særlig kommunale boliger i Oslo er med på flytte diskursen noe.

Det bør arbeides bredt og tverrfaglig med å få bolig til å bli definert som en del av velferdsstaten og utvikle en Allmennbolig-sektor slik de har i Danmark, definert som en ideell, non-profit sektor. Hvor målet ikke er å få store avkastninger, men å tilby langsiktighet, trygghet og rimelige og gode hjem. Først når vi faktisk ser på bolig som en rettighet, en del av velferdsstaten og essensielt for å ha et godt liv, er det mulig å få til endringer.

God, rettferdig boligpolitikk er ikke bare viktig for enkeltmenneske eller moralsk riktig, men det er samfunnsøkonomisk smart å utvikle en Allmennboligsektor. Boligstiftelsen i Trondheim ønsker å være en pådriver og del av denne utviklingen.

Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen kjenner Standal personlig – red.