De dypeste fotavtrykkene har Nils Arne Eggen muligens satt utenfor fotballbanen, men utgangspunktet for hans innflytelse var tross alt det som skjedde på banen. Allerede på 70-tallet innledet han to faglige kamper i fotball-Norge:

  • For det han kalte et «strukturert angrepsspill»
  • Og for «spill i lengderetningen».

Det siste er det Drillo omtalte som «gjennombruddshissig fotball». Til slutt ble de enige om å kalle det «fremoverfotball», som betyr at ballen skal spilles fremover så fort som mulig. Der var de to helt enige, eller som Bjørn Hansen – assistenttrener for begge – formulerte det: «Det er en viss forskjell mellom dem. Hos Egil får du forklare deg før du blir skutt hvis du ikke spilte ballen fremover. Hos Nils Arne blir du skutt med én gang».

Når det gjaldt struktur i angrepsspillet var de heldigvis forskjellige, for det lar seg knapt gjøre å strukturere angrepsspillet i et landslag. Det krever terping og atter terping på nesten hver eneste trening fra sesongstart til -slutt. Sånt kan du holde på med i et klubblag. Det gjorde Nils Arne. Blant annet derfor uttalte han mange ganger at du «må ha elleveren klar 1 .januar». Hvordan skal du kunne øve på samhandling hvis du ikke vet hvem som skal spille i de forskjellige rollene, hvilket også betyr at du vet hvem de skal spille sammen med? Det var å ta hensyn til «loven om komplementære ferdigheter», eller som han også omtalte det som; relasjonelle ferdigheter.

To av de siste klubbene som har forlatt ideen om struktur i angrepsspillet er Ranheim og Odd, og høyst sannsynlig også Rosenborg. Her skal du ikke høre på hva de sier, for de vil benekte det. Du skal se hva de gjør. De spiller populistisk fotball, angivelig tilpasset motstanderen. Det vil for øvrig også si at soneforsvaret er på vikende front, i de tre nevnte klubbene og flere andre. Det kom til Trondheim og Norge med George Curtis i 1969, og har vært et fundament for all suksess i norsk fotball.

Så sies det at «fotballen har utviklet seg». Det er riktig. Spillerne løper fortere, og de løper oftere fort enn før, og de løper lenger, og de er utvilsomt bedre teknisk, og trolig også sterkere. Spillet går fortere.

Gjør det det mer eller mindre nødvendig med struktur, som altså er kjernen i «arven etter Eggen»? Svaret gir seg selv, om enn ikke for dagens trenere. De trenerne som utviklet norsk fotball kom nesten uten unntak fra akademia, de var utdannede pedagoger og de hadde en intellektuell legning. Stort sett var de blant utdannet ved Norges Idrettshøgskole, eller forløperen Statens Gymnastikkskole.

De norske suksessformlene var ikke kopiert fra de beste internasjonale lagene, men noen av ideene var hentet litt herfra; for eksempel Nederland, og derfra; for eksempel forskningsmiljøer i Canada (!) og England. De var satt sammen som en norsk modell; stramt soneforsvar (funnet opp i England), fremoverfotball, strukturert på klubbnivå, grovere i landslaget.

Dette er arven etter Eggen som alle snakker om, men nesten ingen lenger er opptatt av å ivareta.