Åges come-back kan kanskje karakteriseres som «festlig», men det var vesentlig mer å bekymre seg for enn å glede seg over for nytreneren. Det største problemet er mangelen på offensiv rytme, og det er ikke så rart, hvis du ser på hvordan den sentrale midtbanen er satt sammen.

Åge har tatt det han fikk utlevert, og sett mulighetene i hver enkelt av dem:

Zachariassen har strengt tatt vært sesongens beste spiller, og Konradsen var best i den gode perioden i fjor, og Ciljan er Ciljan; en av de store i trøndersk fotball. Men i fotball handler det ikke bare om gode spillere, det handler også om det Nils Arne kalte «loven om komplementære ferdigheter»; spillerne må være forskjellige, de må være dyktige på hver sin måte, og helst slik at de gjensidig forsterker hverandres dyktighet.

De tre sentralt på midten hos Rosenborg er grovt sett dyktig til de samme tingene, de er løpere mer enn pasningsspillere, de driver spillet fremover, og holder tempoet oppe. Men i stormens øye skal lufttrykket være vesentlig lavere enn rundt det.

Slik er det ikke lenger i Rosenborg. Klubben har helt siden Ole Kristian Selnæs dro rekruttert indreløpertyper, og intet fotballag kan ha bare sånne, ikke en gang sentralt i banen.

Åge har tydelig forsøkt å ta tak i problemet, ved å plassere Zachariassen foran, men da risikerer han å ta fra ham litt rom å løpe i, og Konradsen er gitt en slags kombirolle, men da blir han ikke lenger det lokomotivet som ustanselig dampet fremover på indreløpersporet, og Ciljan er forsøksvis gitt samme rollen som han hadde i Tyskland, som en slags patruljefører foran backrekka.

I sum blir det for urolig.

Det blir for vanskelig å få til en god rytme, som betinges av at noen kan løpe mens andre holder lufttrykket nede sentralt i banen.

Min opplevelse er at Åge har sett mulighetene i de tre han har, og ikke har villet se problemene ved likhetene. Det er jo en god inngang, men jeg er redd han må gå til Koteng og si: Kjøp hjem Ole Kristian Selnæs. I så fall kan han like godt gjøre det med en gang.

Det du derimot så i Åges Rosenborg, som du ikke har sett i samme grad på veldig lenge, var noen imponerende kontringer, som du kan få nettopp når du har tre løpere på midten. Ikke minst Ciljan drav ballen og skapte overtall på en måte han ikke ofte fikk anledning til å gjøre i Tyskland. Han scoret til og med mål, som for liksom å antyde hva han faktisk kan gjøre når han slippes høyere i banen – og han var delaktig i å skape situasjoner som kunne gitt scoring.

Rosenborg må naturligvis også være i stand til å spille av slikt høyt press som Strømsgodset la på dem. Også det blir lettere med tydeligere roller på midtbanen, der de kan løpe hverandre fri og unngå å spille opp på feilvendte.

I sum en skuffende start for og av Åge. Det finnes ingen easy fix, selv ikke med hans merittliste. Det overrasker ham naturligvis ikke. Det er derfor merittlisten er så imponerende.

Åge Hareide sover ikke godt natta etter en slik kamp, men han ligger ikke og vrir seg fordi han ikke vet hva han skal gjøre. Trolig fikk han noen nye utfordringer i går, men han så kanskje enda tydeligere noen nye muligheter også, om hva for eksempel Per Ciljan kan bidra med høyere i banen.

Men i hovedsak kommer han til å holde stø kurs. Det er en stund siden noen har sørget for det i Rosenborg.