Gå til sidens hovedinnhold

«Æ skjønne mæ itj på kunst» må være en av de fire-fem vanligste setningene i den jevne trønders munn

Nidaros-spaltist Jon-Arild Johansen lærer oss om kunst. Dos cervezas i solnedgang, Señora!

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

(Trønderdebatt)

Jeg var litt stormunnet i romjula og sa at jeg skulle lære trøndere å forstå kunst. Det var en tabbe. Det er jo ikke akkurat sånn at jeg går rundt og forstår kunst selv, når sant skal sies. Hvem gjør vel egentlig det? Så med ordene til Rubeus Hagrid: I should not have said that. Men når jeg tenker meg om sa jeg egentlig bare at jeg skulle lære bort et par smarte triks for å forstå kunst. Og dét skal jeg vel klare å slippe unna med.

Det kommer dessverre i form av selvfølgeligheter, for skal man først si noe grunnleggende sant, så er det vanskelig å slippe unna selvfølgeligheter. Det er nemlig ikke slik at jeg går rundt og tenker originale tanker. Men samma det. For nå som Trondheim skal svinge seg opp som kunstby må nesten vi i publikum svinge oss etter.

Men kunst, er ikke det jåleri?

«Æ skjønne mæ itj på kunst» må være en av de fire-fem vanligste setningene i den jevne trønders munn, og den utløser kollektivt anerkjennende nikk rundt bordet før alle glade snur seg mot overdose med RBK og skirenn på fjernsynsapparatet. Det er så lett å trekke frem den når man står overfor noe man ikke skjønner med én gang. «Æ skjønne itjnå». Men hva er det nå egentlig å skjønne seg på noe som helst? Det er som å gå hvilken som helst trapp: Start med det første trinnet, så er du i gang.

Her er det første trikset du må huske: Kunst er språk. Og nå kommer det kanskje noen hobbylingvister og protesterer, for kunst har verken vokabular eller grammatikk eller sånne greier som språk skal ha, så kunst er vel ikke et språk, eller hva? Men la oss likevel holde fast på ideen om at kunst er språk. Tross alt: Når hørte du sist på en lingvist? Nettopp.

Språk er uansett i Store norske leksikon definert som «evnen til å produsere og forstå ytringer som formidler informasjon fra ett individ til et annet. Ytringene kan være enten hørbare (tale) eller synlige (tegn, skrift), og informasjonen kan handle om sanseinntrykk, tanker, følelser og så videre».

Og en ytring som formidler informasjon, det kan være så mangt. Kunst, for eksempel. Så kunst er språk. Språk er ikke så vanskelig. Spansk, for eksempel.

Kan du ikke snakke spansk, sier du? «Dos cervezas, Señora», sier jeg bare. Klart kan du snakke spansk. Ok, du kan kanskje ikke delta i en paneldebatt ved universitetet i Toledo om panteistiske trekk i forfatterskapet til 1600-tallsfilosofen Baruch de Spinoza, men du kan i alle fall få dekket et grunnleggende menneskelig behov: Du greier å bestille to øl. Sånn er det med språk. Man trenger ikke å kunne alt med én gang.

«Dos cervezas, Señora», det er Elg i solnedgang.

Les også

Omforlatels, O. C. Bentzen, omforlatels

Og Elg i solnedgang er helt greit, det. Det dekker et basisbehov. Noe fint å se på. Noe som kan henge over sofaen på hytta, eller i en trappegang for å bryte monotonien i veggen. Kanskje henger du opp Elg i solnedgang med et smil også? For er ikke Elg i solnedgang det mest forslitte motivet i verden, hæ? Jo, det er det. Og her henger jeg det opp likevel, hø hø, er ikke jeg lite gæren, hæ?

Se der: Nå behersker du også ironi. Du begynner rett og slett å bli en avansert bruker av kunstens språk. Kanskje er du klar for neste trinn?

Jeg vet ikke om Elg i solnedgang er et gateway drug til hardere saker, som Munch-litografier, eller Else Hagen-malerier, eller noiseperformancer med blod og hyling i mørke kjellerlokaler, men det kommer mest an på hvor mye du har lyst til å legge i det selv. Elg i solnedgang på det første trinnet er helt greit det, men utsikten er bedre lenger oppe i trappen, selv om man ikke har tenkt seg helt til topps.

Ok, trappemetaforen min halter litt. La oss gå videre til triks #2, som er: Bruk øynene! Se. Og det viktigste: Vær bevisst på at du ser og hva du ser.

Kunst handler om sansning og tenking. Når du ser kunst du umiddelbart ikke liker: ta én runde til og anerkjenn at det er et budskap i verket. Noen har tenkt, og noen prøver å kommunisere. Det trenger faktisk ikke å være piss, selv om det har med urin å gjøre, for eksempel. Du trenger verken å like budskapet eller måten det fremføres på, men du gjør seg selv en tjeneste hvis du finner ut hvorfor. Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? Hvorfor er dette vanskelig for meg? Hvorfor gjør jeg motstand mot dette?

For når noen sier noe du ikke helt hører, sier du da «HÆ?» eller går du rett på «Dra til helvete!»? De fleste av oss sier tross alt «HÆ?» og prøver å høre ekstra godt etter. Så får du heller si «Dra til helvete!» etterpå, når du har tenkt deg om og funnet ut at du virkelig ikke likte det som ble sagt. Dette er jo når jeg tenker etter et utmerket tips for alt som angår mennesket, ikke minst for oss som er så uheldige å leve i kommentarfeltets tideverv, men nå snakker vi altså primært om kunst.

«Æ skjønne itjnå». Mon det. Kanskje skjønner du mer enn du tror, når du bare prøver. Man skal jo ta både seg selv og kunsten litt på alvor. Og kanskje er det de tingene du ikke umiddelbart liker best som du setter størst pris på over tid. Det er verdt et forsøk, selv om du kanskje ender opp med to øl i neven og en elg over sofaen. Det er bra, det også.

Kommentarer til denne saken