Gå til sidens hovedinnhold

Å klappe for sykepleiere fra egen balkong er gratis. Å slite seg ut koster mye

Artikkelen er over 1 år gammel

Alt for lenge har vi akseptert å basere kvaliteten i helsevesenet på de ansattes dårlige samvittighet. Det var ikke greit før krisa, og det er ikke greit nå.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når det er krise, viser det seg at vi har råd til mye. Flere titalls milliarder av kroner hver måned i krisemidler til næringslivet, for å holde folk i jobb og hjulene i gang. En kjempeliste med tiltak og gode formål gjennom Stortingets krisepakke, både av den treffsikre sorten og, vel, den sorten som først og fremst er der fordi partene måtte få med hjertebarna sine. Store skattekutt til oljenæringa er på plass.

Men intensivsykepleierne har nok færre mektige lobbyister enn mange andre her i landet. For nok intensivsykepleiere gjennom sommeren, det er visst for dyrt og vanskelig å få til.

Nidaros kan i dag fortelle om fortvilte ansatte ved intensivavdelinga på St. Olavs hospital. I ei bekymringsmelding til sykehusledelsen som er underskrevet av flere ansatte ved avdelingen Hovedintensiv, advares det om «enorm misnøye blant ansatte».

Sykepleierne som har stått i første rekke i kampen mot koronaviruset, har alle fått inndratt en av fire ferieuker i sommer. I stedet forventes det at de tar ekstravakter i helgene.

En intensivsykepleier, som forteller om ansatte som gråter og er utslitte, svarer følgende på spørsmål om dette går ut over pasientene:

«Nei, og det er fordi vi sykepleierne aldri kommer til å risikere pasientsikkerheten, vi risikerer heller oss selv. Vi bryter heller arbeidsmiljøloven - det er det vi gjør hver sommer. Arbeidsgiver må stå til ansvar for det systemet de har laget som fører til at situasjonen er slik. Det er alltid samvittighetsstyrt for oss. Vi kan ikke bare gå fra pasientene, for da dør de».

Les også

Slår full alarm om 400 vakter som manglet og tvangsinndratt ferie på intensiven: – Fælt å se utslitte ansatte som gråter

Det er så sant som det er sagt. Alt for lenge har vi akseptert å basere kvaliteten i helsevesenet på de ansattes dårlige samvittighet. Det var ikke greit før krisa, og det er ikke greit nå. Noe er galt, når god arbeidsmoral og samvittighet blir ens egen fiende.

Siden årtusenskiftet, da vi gjorde sykehusene våre om til konsern og helse ble en «tjeneste», har sykehusøkonomi vært et felt det er nesten umulig å trenge gjennom, med mindre en selv er del av helseforetakenes «konsernledelse». En må nesten det, for å mene det er genialt å organisere vår viktigste velferd som leke-bedrifter. Men én ting kan alle forstå: Noe er også galt, alvorlig galt, når noen av de viktigste folka vi har i kampen mot koronaviruset, allerede før sommeren er så utslitt at de gråter på jobb, og sender skarpe bekymringsmeldinger til ledelsen.

Det er svært forståelig at det er vanskelig å planlegge for et år som dette. Og at ei krise som denne gjør at vi alle må strekke oss, ikke minst helsearbeidere. Men det hele koker i bunn og grunn ned til to spørsmål: Er det forsvarlig å ha utslitte og desillusjonerte sykepleiere på jobb på intensiven, uten nok vikarer, midt i ei krise? Og er det rett at det blir slik?

Det har ikke manglet på fyndord for helsearbeidere i denne krisa. Hadde sykepleierne fått én krone i lønnstillegg hver gang en samfunnstopp med fet årslønn og komfortabel arbeidstid sto på TV og snakket varmt og rørt om helsearbeiderne, om hvem som gjør de viktigste jobbene her i samfunnet og vi er alle takknemlige, hadde sykepleierne forlengst vært lønnsledende i Norge. Men det er de ikke.

For fyndord er billige. Å klappe fra balkongen er gratis. Å slite seg ut på jobb koster mye.

Én ting jeg er sikker på at vi alle spurte oss selv i midten av mars, like etter nær sagt all aktivitet i samfunnet ble stengt, vi var redde, og vi alle så helsearbeiderne ta frontlinjen mot pandemien, var: Når blir det normalt igjen?

Når er vi tilbake til hverdagen? spurte vi oss. Eller vil denne krisa føre til konkret endring, for eksempel i hvordan vi verdsetter de viktigste yrkene våre?

Nå begynner vi kanskje å få svaret. Dessverre.


HØR SISTE EPISODE AV BØRSEN OG KATEDRALEN:

Kommentarer til denne saken