Gå til sidens hovedinnhold

Å ha en funksjonsvariasjon gir deg superkrefter

Noen ganger koster det litt å tilpasse verden så flere kan mestre den selv.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

(Trønderdebatt)

Det er ikke lett å be om hjelp eller å innrømme at en trenger hjelp.

Og vanskeligst er det om det du trenger hjelp til er noe som skal være så enkelt, som du har klart før eller som alle andre klarer så lett som bare det. Og hvis du ber om hjelp for en liten ting, betyr det at resten av kroppen ikke fungerer? Ville det kanskje vært lettere å be om hjelp om verden hadde vært tilrettelagt så flere kunne sluppet å be om det?

Birgit Skarstein sier det så godt i et intervju i VG, hun skrev ned alt det som ikke var galt med henne, alle kroppsdeler som fungerte. En del fungerte ikke, men resten gjør det. Det er ikke lett å be om hjelp når verden egentlig burde vært tilpasset henne, beina hennes fungerer ikke, men resten gjør det. Rullestolen skal utjevne det at beina ikke lengre kan gjøre det de klarte før.

Jeg har øyne som ikke fungerer, de har alltid gitt meg utfordringer, kanskje jeg aldri har sett helt perfekt. Det vet jeg ikke, men jeg vet at nå ser jeg sånn passe bra. Jeg har vært blind, men jeg har også fått synet tilbake. Grunnet vitenskap og at noen er villige til å være donor, så ser jeg helt ok nå.

Men jeg er helt avhengig av gode fagfolk som kan hjelpe meg, gi meg rett hjelpemiddel og medisin og trolig en operasjon eller to til. Det har vært sju til nå. Mitt hjelpemiddel er ikke synlig for andre, min nye hornhinne og linser ser du ikke, men på grunn av dem ser jeg deg.

Birgit sitt hjelpemiddel er mer synlig, hennes rullestol gir en klar beskjed, jeg har av og til ønsket at mitt handikap hadde vært like synlig, men er også glad det ikke er det. Det som er sikkert er at våre hjelpemidler setter oss fri, gir oss styrke og mulighet til å delta i samfunnet. De begrenser oss ikke, men gir oss heller friheten vi ellers ikke hadde hatt. Tilpasninger i hverdagen trenger vi begge to, noen av dem er helt like, og noen svært forskjellige.

For å kunne bevege meg rundt i byen som alle andre bør veien være uten så mye hull som mulig, hull og ujevnheter som steiner ser jeg ikke. De fører til mye knall og fall, og potensielt farlige situasjoner. Det samme trapper som ikke har rekkverk eller som har trinn som ikke er godt merket. Vi har laget bussholdeplasser som er gode og universelt utformet, men det er ikke alltid mulig å komme seg til den bussholdeplassen, da hjelper det lite at selve holdeplassen er god. Målet må være at alle reiseveier

Å gjøre verden mer universelt utformet gjør at behovet for hjelp i hverdagen kan forsvinne, om bare litt. Med tilpasninger kan mennesker med ulike funksjonsvariasjoner og handikap fungere godt og ofte på lik linje med andre, men dette krever litt ekstra innsats og tanke samt noen ganger litt mer midler.

Noen ganger koster det litt å tilpasse verden så flere kan mestre den selv, mens andre ganger kreves det kun en tanke. At fargevalgene gir kontraster, at det er godt nok lys, men også god nok solskjerming koster kanskje ikke mest i kroner og øre, men det kan bety mye for dem det gjelder. Jeg tror det er lettere for oss som noen ganger trenger hjelp å både spørre om den, og takke ja til den om verden var litt mer tilpasset oss også. Jeg forstår at ikke alt alltid kan være universelt utformet, vi har både bakker, trapper og gamle hus som ikke kan eller skal endres.

Men når en i rullestol alltid må gå inn en annen inngang, eller media omtaler at man er lenket til den, så har vi fortsatt en vei å gå. Det handler om å bruke de ekstra midlene for å tilpasse våre fysiske omgivelser, men vel så mye handler det om holdninger og kunnskap om hvordan det er å leve med en funksjonsvariasjon.

Og tro meg, å ha en funksjonsvariasjon gir deg superkrefter, min gjør å lese kommunale sakspapirer til en ekstrem topptur hver eneste uke

Kommentarer til denne saken