Å flate ut den andre kurven - om smittevern og psykisk folkehelse

Nikolaj Kahn, psykologspesialist

Nikolaj Kahn, psykologspesialist Foto:

Av

Vi vet at mange nå opplever stor usikkerhet og økonomiske tap. Vi vet historisk hvordan dette har påvirket den psykiske helsen til befolkningen. Hvordan skal vi flate ut den potensielle veksten av angst, depresjon og selvmord som følge av økonomisk krise, tap av helse, trygghet og tilknytning?

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi kjenner alle kurven, du vet den som skal flates ut. Den som indikerer om viruset kontrollerer oss, eller om sykehuset har kapasitet til å pleie de syke. Det som var en kurve kun epidemiologer kjente til fra tidligere har nå blitt allemannseie. Vi har alle forstått teorien; vi må sørge for å holde kurven flat ellers blir helsevesenet overbelastet. Enn så lenge har vi lykkes med det, vi har fått dette R-tallet så lavt at folk nesten aldri har vært friskere. Det skal vi være glade for.

Problemet er at det å holde kurven flat tar tid.

Det tar fryktelig lang tid, faktisk så lang tid at vi må forholde oss til dette møkkaviruset over flere år. Et virus som er laget slik at hvis man gir det lillefingeren så tar det hele hånda, lunger eller hva det måtte være. Viruset mener alvor og det er kommet her for å bli, vi må innstille oss på å vaske hendene ofte og vi må holde avstand til alle vi ikke bor sammen med. Hvert skritt vi begir oss utenfor vår normalsfære blir fylt med årvåkenhet, usikkerhet og eimen av håndsprit. Det er ikke rart noen av oss sliter.

Ikke nok med at vi har et virus med de bekymringer og vansker det medfører. Tiltakene for å kontrollere viruset har en ekstrem kostnad. Økonomisk er vi på vei inn i en resesjon verden ikke har sett på lang tid. Andelen arbeidsledige er skyhøy, statskassen blør og selv Petter Stordalen har mistet optimisten i seg. Dette er blodig alvor; selv om mange aldri blir smittet av viruset føles det allikevel som at viruset har knekt oss for lenge siden. Dette viruset angriper ikke bare lungene, men det angriper samfunnet vårt.

Og når samfunnet kneler, da gjør det noe med oss.

Siden starten av pandemien har psykisk helse vært et tema. Vi er alle utstyrt med vår egen måte å håndtere kriser og omstilling på og når får vi virkelig prøvd oss.

I begynnelsen diskuterte vi nærmest kontinuerlig; Hvor dødelig er viruset egentlig? Hvordan smitter viruset? Kan du bli smittet av å gå forbi en jogger? Burde vi alle brukt ansiktsmaske? Hva med beskyttelseshansker og briller? Kan vi handle mat på butikken? Hva med dopapir, hva skjer hvis vi går tom?

Vi kjente alle på angsten.

Etter hvert som viruset ble mer utbredt og vi fikk mer kunnskap dukket nye spørsmål opp. Disse spørsmålene handlet om økonomien vår, hvordan skal samfunnet bli? Når kan jeg dra på ferie igjen? Hva skjer med hytteturene vi er så glade i? Når kan jeg møte vennene mine igjen? Kan jeg dra på skolen i år? Hva med jobben min og firmaet jeg har brukt over 30 år på å drive? Går jeg konkurs?

Angsten fikk en ny dimensjon. I bakgrunnen begynte vi å lukte på depresjonen.

Etter hvert som ukene gikk og kurven ble flat kom diskusjonen om gjenåpningen av samfunnet. Og her begynner det å bli riktig så vanskelig. Hvordan skal vi møtes? Hvem kan vi møte? Hvor mange kan vi møte og hvor kan vi møte dem? Kan jeg takle motspilleren på fotballbanen? Kan jeg møte kollegene mine i år? Hva skjer hvis smittekurven går opp igjen, må vi stenge ned hele samfunnet igjen?

Hva med jobben min? Finnes den til høsten? Hvordan betaler jeg regningene mine nå?

Alt dette på gode to måneder. Og der veien inn i en pandemi er brå og brutal, er veien ut av pandemien lang, seig og smertefull. Vi må være innstilte på å leve med en meters avstand og rene hender over flere år. Hver gang vi skal besøke venner og gå på restaurant må vi ta et aktivt valg om det er verdt det. Tar vi sjansen på å eksponere oss?

Det er med andre ord god grunn til å snakke om hvordan vi skal forberede oss på den andre kurven, den som omhandler psykisk helse. Hvordan skal vi flate ut den potensielle veksten av angst, depresjon og selvmord som følge av økonomisk krise, tap av helse, trygghet og tilknytning? Vi må redusere konsekvensene av tiltaksbyrden som det så fint heter.

Problemet er at det kan være vanskelig å vite hvordan vi skal gjøre dette. Det naturlige hadde vært å identifisere hvem som vi tror er i risikogruppen for å utvikle psykiske lidelser eller funksjonsnedsettende symptomer. Man kunne for eksempel undersøke, teste og målrettet oppsøke de som befinner seg i risikosonen for psykisk uhelse. På denne måten kunne vi forebygget både depresjon, angst og selvmord. Kanskje man skulle laget en psykisk helse-sporingsapp? En logisk tanke, ikke ulikt teststrategien for gjenåpningen av samfunnet.

Problemet er at det sannsynligvis ikke har tilstrekkelig effekt. Problemet kalles forebyggingsparadokset.

Et kjent fenomen innen folkehelsearbeid er nemlig at en må både inkludere strategier som forsøker å ramme bredt i tillegg til mer målrettede tiltak. Forebyggingsparadokset innebærer at effekten på folkehelsen av et forebyggende tiltak er minst der problemet er størst. Selv om vi intuitivt vil prioritere risikogruppene, er det ikke nødvendigvis det mest effektive. Hvis vi virkelig vil flate ut den andre kurven, må vi med andre ord ha universelle strategier som treffer bredt. Det er slik vi får tallene ned og har størst påvirkning på gruppenivå. Det er altså slik at i store grupper er risikoen per person for å utvikle psykiske lidelser lavere per person, men totalantallet personer er så mye større at effekten i sum blir stor. Høyrisikogruppene har stor risiko, men er færre i antall.

I en global krise må vi altså ha universelle og brede strategier, ikke forledes til å tro at all forebygging må skje målrettet mot risikogrupper. Allerede før pandemien har vi hatt et stort fokus på forebygging av psykiske lidelser i befolkningen, men nå er det enda viktigere. Og derfor er det så viktig at forskningsmiljø som det ved UiO og Modum Bad har samlet inn data på konsekvensene av de nasjonale tiltakene mot COVID-19 og deres effekter på befolkningens psykiske helse. Vi må få mer kunnskap om forekomsten av disse plagene, og vi må få enda bredere og mer systematisk kunnskap om hva som faktisk hjelper på befolkningsnivå.

Vi vet at mange nå opplever stor usikkerhet og økonomiske tap. Vi vet historisk hvordan dette har påvirket den psykiske helsen til befolkningen. Vi må sørge for at den andre kurven også holder seg flat.


Skriv innlegg på Trønderdebatt.no «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken