Midt på 90-tallet var han mannen mange trodde skulle regjere alternativrocken i tiårene som kom. Slik ble det ikke, men Grant-Lee Phillips har i alle fall rukket å gi ut 14 album, lært seg å snakke muscogee og blitt cult-stjerne i en kjent TV-serie. Det er da noe. Fredag gjester han Byscenen i Trondheim.

– Skjønte at det var noe spesielt

– Drømmen for mange låtskrivere er å skrive det ene refrenget som gjør at man kan leve resten av livet på royalties. I mitt hode, har låter som «Fuzzy» og «Mighty Joe Moon» vært av den typen, selv om de antagelig aldri fikk deg i den posisjonen. Men når man lager en sånn låt, kjenner man på seg at man «har den der»?

– Det antar jeg. Da jeg først kom på linjene til «Fuzzy», skjønte jeg at det var noe spesielt. Man må alltid ha et personlig engasjement for å jobbe frem låter, og noen av dem anser man som en del av «familien». Og så har man dem som er helt annerledes. I tillegg til de du nevner, mener jeg «Mockingbirds» var en sånn.

– Selv om dere var enormt populære blant mine medstudenter i Trondheim, opplevde Grant Lee Buffalo bare å bli en cult-favoritter – til tross for et åpenbart stort kommersielt potensial. Hvorfor tror du det gikk sånn med bandet?

– Vi fulgte ikke reglene for hvordan man skulle bli tilgjengelige, rent produksjonsmessig, og da begrenser det seg hvor mange som kommer til å følge bandet. Når det er sagt, synes jeg det er forunderlig hvor mange vi faktisk nådde ut til, med tanke på hvor alternative noen av innspillingene var.

Band er ikke ment for evigheten

– Du var allerede låtskriveren, frontfiguren og drivkraften i bandet, som delvis bar navnet ditt. Likevel bestemte du deg for å bli soloartist. Hvordan kom du til en slik konklusjon?

– Vi var sammen i syv år før vi debuterte med «Fuzzy», og det føltes som en uendelighet vi var sammen. Alt koker ned til personlig dynamikk. Når man spiller i band, bruker du majoriteten av tiden med akkurat de folkene, selv om du bare lager musikk i to av timene i døgnet. Det blir litt mye å forvente at det skal funke på alle nivåene – selv om vi fikk til mye musikalsk. Jeg tror ikke band er ment for evigheten, men jeg er fornøyd med platene vi gjorde sammen.

– Noe som overrasket meg, da jeg leste biografien din, var at du i utgangspunktet drev med komedie. Man hører ikke så mye av det i musikken din.

– Det er nok litt humor der, men veldig mørk og underfundig. Felles for komedie og konserter er at prosessen er veldig spontan. Da jeg startet, var det et lokalt teater som drev med vaudeville. Det ble en måte å lære meg å spille og opptre med gitar og banjo. Og mange av tingene jeg lærte da, er der fortsatt når jeg opptrer i dag. Men jeg har aldri hatt ambisjon om å bli komiker. Jeg har voldsomt respekt for dem som står på scenen og opptrer uten instrument eller annet å gjemme seg bak. Det kunne jeg aldri gjort.

Flight of the Concords-samarbeid

– Men du har samarbeidet med en del komikere – blant annet Margaret Cho og Jemaine Clement fra Flight of the Concords. Hvordan kom dette i stand?

– Da jeg flyttet til Los Angeles gikk jeg mye på klubben Largo. Der ble jeg venner med en haug folk som senere ble kjente komikere. Patton Oswalt (blant annet «King of Queens») og de du nevnte hang der. Felles for alle var at de elsket musikk. Mange av de store i showbiz var opprinnelig musikere, sånn som Johnny Depp, Keanu Reeves og Conan O’ Brien. Heldigvis ble det ikke noe av musikken for dem, og de lyktes med noe annet i stedet, men musikk var en måte å «bli med på festen».

– Du avstammer fra Chief John Ross, som var høvding i Cherokee Nation. Har du noen gang ønsket å dykke dypere inn i «native american»-røttene, musikalsk sett?

– Ja, som Cherokee er man jo fascinert av det. Men det er svært vanskelig å få tak i tradisjonell musikk innenfor dette området. Det er en uoppdaget verden for meg, men jeg har studert muscogee-språket.

– I 2006 ga du ut et coveralbum, med tittelen «Nineteeneighties», hvor du gjør dine egne versjoner av Echo & The Bunnymen, The Cure, Pixies, The Church og andre. Er dette artistene som formet deg musikalsk, tidlig i karrieren?

– Definitivt. De betydde alt for meg, da jeg begynte å spille i band. Jeg var som en svamp, som sugde til meg alt som fantes av inspirasjon. I tillegg til disse, var jeg fan av Cocteau Twins, men de var så vanskelig å «covre».

Min kjærlighetserklæring

– Det må være veldig givende å gi nytt liv til en sang. «Last Night I Dreamt That Somebody Loved Me» av The Smiths, må jeg innrømme at jeg knapt hadde enset tidligere. Men i din versjon kommer skjønnheten ordentlig frem.

– Det er det man håper å få til. Det er en måte å vise at sangene betyr enormt mye for meg. Men jeg velger alltid å gjøre dem på en helt annen måte. Samtidig ønsker jeg at folk skal sjekke ut den originale versjonen. Det jeg gjør er bare kjærlighetserklæringen til dem.

– Går du med et stille håp om at noen fra Idol eller Harry Styles skal plukke opp en av dine oversette perler, slik at du omsider får en nummer-én-hit?

– Det er en fantastisk idé. Du burde tipse Harry Styles. Nå er det en del som har gjort cover av Grant Lee Buffalo, blant annet Elbow, men det har foreløpig ikke ført til noen hits.

– Hvis du kunne velge noen til å gjøre en versjon av en av låtene dine, hvem ville det vært?

– Kunne jeg velge noe slikt, ville jeg ikke vite hvor jeg skulle begynne. Jeg har altfor mye respekt til en gang å tenke tanken.

Michael Stipes favoritt

– Men i starten var jo Grant Lee Buffalo en favoritt blant celebritetene. Bob Mould ga ut «Fuzzy» på labelen sin og Michael Stipe hevdet at det var årets beste album. Ikke no' press, med andre ord.

– Det betydde faktisk enormt mye for oss. På den tiden var musikkjournalistikken mye mer fremtredende enn i dag, så uttalelser som det, fikk virkelig noe å si. Magasinene har mistet mye av verdien – det er ikke lenger noe folk sitter og leser i filler for å få vite alt om artistene man liker.

– Du har skrevet en del musikk for film og TV, men dukket plutselig selv opp som skuespiller i «Gilmore Girls».

– Ja, merkelige greier. Det er en av de store tilfeldighetene i karrieren min. Folk går på haugevis av «auditions» i håp om å få en slik sjanse. Jeg slapp alt det der. Det var bare slik at de som lagde showet var fans av de gamle låtene våre, og de ville bare ha musikken på settet. Jeg skjønner godt hvis folk blir «pissed off» over at jeg bare fikk denne rett i fanget. Men det ble ekstra viktig, ettersom serien ble så populær. Det har vist seg å bli en fin måte å nå ut til et nytt publikum.

Korona var en velsignelse

– Du har gitt ut 14 album nå – når har du tenkt å bli voksen og skaffe deg en jobb?

– Jeg vet ikke om jeg kan bli pensjonist noen gang. Jeg liker rett og slett for godt å spille inn. musikk Turnering blir imidlertid en gradvis mer fysisk utfordring. Merker det , når jeg ikke har turnert på tre år.

– På mange vis ga korona meg fordelen at jeg fikk være nær familien over en lengre periode. Fikk blant annet tilbragt noen viktige år med tenåringsdattera mi, og det satte jeg pris på. På 90-tallet var det alt eller ingenting. Vi hadde bare én ukes pause mellom turneene, og det brant oss ut.