Sverige er en internasjonal stormakt i fotball. Norge er en kuriositet.

Svenskene har ikke bare deltatt i sluttspill. De har vunnet medaljer. De tre gangene vi var med etter krigen (-94,-98 og 2000), røk vi rett ut to ganger, i første cupspillkamp én.

Vi deltok sist i et sluttspill for 22 år siden. Svenskene er med hver gang.

Alle som var til stede sist vi slo dem i en kvalifiseringskamp, husker hvem som scoret målene; Rune Ottesen og Odd Iversen, og hvem som var landslagstrenere; Schouen og Eggen. Det var i 1977. Men også den gangen var det selvfølgelig svenskene som gikk til sluttspillet.

Det kan diskuteres hvem som er den skandinaviske fotballstormakten; Sverige eller Danmark. Norge rangeres langt bak, foran Finland, Island og Færøyene.

Derfor er det oppsiktsvekkende det som har skjedd i denne sesongens seriespill i Nations League: Vi er foran Sverige på tabellen, for første gang siden 1932. Da ble vi nordiske mestre, som var ei turnering som gikk helt til 2001. Vi vant aldri igjen. Det gjorde Sverige. En sjelden gang i mellom Danmark. Det er to kamper igjen i Nations League-pulja. Norge eller Serbia vinner, og bedrer seedingen til neste ordinære kvalifiseringgspill, samtidig som det laget får en ekstra sjanse til å kvalifisere seg for EM-sluttspillet i Tyskland i 2024.

I idrett, som noen ganger i selve livet, kan andres fiasko være like bra som egen suksess. Denne vår første udiskutable triumf mot Sverige har med begge deler å gjøre. Svenskene har av en eller annen merkelig grunn forandret på en 50 år gammel suksess-oppskrift: De har skiftet fra «tråkig, svensk fyra-fyra-två» til en slags norsk 4-3-3-modell, som har skapt full forvirring. Denne skribent skal være den siste til å påstå at det er feil å spille 4-3-3, men også den første til å advare mot å begynne å kødde med egne tradisjoner. Det kommer til å bli en diskusjon om det i svensk fotball.

Det er likevel ingen grunn til å ta fra det norske laget noe som helst. Vi skal heller repetere noe av det som gjør det så bra:

  • Vi har tre offensive verdensklassespillere: Haaland, Ødegaard og Sørloth.
  • Laget har en imponerende trygghet med ball som jeg ikke tror noe norsk landslag noen gang har hatt. Også Nils Arne Eggen var veldig opptatt av det som noe av det siste han rakk å mene om norsk fotball.
  • Det spiller et meget tradisjonelt og meget godt organisert soneforsvar (i motsetning til svært mange av de norske klubblagene).
  • Vi er fysisk overlegne de aller fleste motstanderne.

Det virker usannsynlig at dette laget ikke skal kvalifisere seg for neste EM-sluttspill. Det er på grensa til sannsynlig at vi nesten kan nå nivået fra 90-tallet, fordi vi har et stort utvalg spillere med bedre individuelle ferdigheter enn den gang, og fordi korpsånden så langt ser ut til å være på nesten samme nivå.

Det kommer til å bli mer mas om medias tilgang til de største stjernene. Hittil har de i alle fall levert topp kvalitet når de først snakker, som for eksempel Haaland om straffesparket i forrige kamp mot svenskene:

«Det var noe litt italiensk over det..».

Og om den siste scoringa da, ei langpasning og en stuss:

«Jeg tipper Drillo og Lagerbäck ble rørt da». Han kan til og med kulturhistorien sin.

PS! Vi deltok i VM-sluttspillet i 1998, ikke Sverige. Det går derfor an å hevde at vi var bedre den gangen, men lagene møttes ikke i kvaliken.